- Miljøbevegelsens eneste mål med fiskeriforvaltningen synes å være å holde naturen mest mulig inntakt - i sin rene og uberørte tilstand, hevder Hannesson i en ny bok om privatiseringen av havet.

Her gir han en historisk bakgrunn for dagens fiskeriforvaltning med privat eiendomsrett og inndeling av verdenshavet i økonomiske soner.

Økonomiprofessoren retter kraftig skyts mot miljøbevegelsen og dens stadige angrep på fiskeindustrien og fiskeriforvaltningen. Han mener at stadig flere - uten noen som helst tilknytning til fiske og fiskerier - har fått en spesiell interesse for fisk som naturforvaltning, og ikke som en kilde til materiell velstand.

- Fiskerettigheter er et ikke-tema i dette universet hvor fiske blir betraktet som en aktivitet som bare til nød kan tolereres - såfremt den er fisket med primitive metoder av en minoritet de har lagt sin elsk på, sier Hannesson til magasinet NHH Silhuetten.

Tilstanden er god

- Det har gått over stokk og stein. De mest aktive miljøvernerne er rett og slett en stor trussel mot fisk som ernæringsvei. Tilstanden i havet er langt fra så ille som en del miljøvernere vil ha det til.

- Snarere tvert imot, mener Hannesson.

- Noen steder har det gått galt, men de fleste steder har det gått veldig bra. Det skyldes hovedsakelig utviklingen av privat eiendomsrett som det rådende prinsipp i ressursforvaltningen.

Han sammenligner privatiseringen av havet med inngjerdingen av fellesarealer i landbruket og viser til den store inngjerdingen av allmenningene i England.

- Etter hvert som fiskeriteknologien utviklet seg, oppsto det samme behovet for å regulere tilgangen til ressursene i havet.

Det begynte med olje

Historien om privatisering av havet er også en historie om olje. Det er en historie om land som definerer hva som er rettmessig sitt. Som president Franklin D. Roosevelts uttalelse illustrerer: Det amerikanske territorialfarvannet strekker seg «as far out as our interests needs it to go out».

Etter andre verdenskrig proklamerte president Harry S. Truman at alle ressurser på kontinentalsokkelen til USA var amerikansk eiendom.

- Selv om dette først og fremst gjaldt tilgangen til oljeforekomster, fulgte fiskerinasjoner som Island etter og krevde de samme rettighetene til fiskeressurser.

- Det har gått over stokk og stein. De mest aktive miljøvernerne er rett og slett en stor trussel mot fisk som ernæringsvei.

Det var imidlertid først med anerkjennelsen av 200-milsonen på midten av 1970-tallet at privatiseringsprosessen for alvor skjøt fart. Men hvorfor akkurat 200 mil?

Kreativ kartlesing

- 200-milsonen oppsto på mirakuløst vis, sier Hannesson.

- I Chile var chilenske jurister på jakt etter en presedens som kunne beskytte chilensk hvalfangst. Etter å ha trålet internasjonale lover og regelverk havnet de til slutt i Panama.

- De fant noe som het Declaration of Panama som var signert president Roosevelt. Den omhandlet et forbud mot å drive krigshandlinger innenfor en opptegnet sone. Sonen var ikke på 200 mil, men et relativt impresjonistisk kart ga inntrykk av at det var 200 mil.

- Chilenske jurister tok denne ideen og opprettet chilensk jurisdiksjon innenfor en sone på 200 mil, sier Hannesson.

Andre land som Peru og Ecuador fulgte etter. Sonene ble ikke internasjonalt anerkjent, men de lyktes med å «selge» ideen til andre u-land, hvor råderett over egne ressurser var et sentralt anliggende.

På FNs tredje havrettskonferanse fikk kyststatene lov å etablere økonomiske soner på 200 mil. De fleste u-landene hadde lite å hente med slike soner, men land som USA, Island og New Zealand tjente mye på dette.

- Det har vært en ubetinget suksess. Uten 200-milsoner ville fiskeriforvaltningen vært det reneste kaos.

Godt system

Selv om han også påpeker det paradoksale i at selve manifestasjonen av selvinteresse og grådighet, den private eiendomsretten, er en av nøklene til velstand, er han ikke i tvil:

- En privatisering av havet har vært den eneste farbare og fornuftige vei å gå. Bygget på kontroll av nasjonalstaten er det et velfungerende system fundert på et enkelt prinsipp: Enhver stat vil vedlikeholde fiskeribestanden fordi det er i enhver stats interesse å opprettholde en varig inntekt.

- I land hvor fiskeindustrien er viktig, støtter man en slik forvalting av ressursene nettopp fordi den genererer velstand. De som derimot ser fiske som en felles ressurs som burde være åpen for alle - ignorerer at det vil være den raskeste og sikreste veien til ruin.