Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norges geologiske undersøkelse - les mer.
João Pacífico Machado ved NGU tar prøve av en bergart i Viggja i Skaun. Kanskje inneholder den nok av mineralet apatitt til at den kan bli analysert.(Foto: Gudmund Løvø)
Nå vil forskerne avsløre hvordan det norske grunnfjellet forvitrer
I berget i de gamle norske fjellkjedene leter forskerne etter svar. De vil vite hvordan landskapet ble til etter kollisjon mellom kontinenter for 420 millioner år siden. Og hvorfor forvitrer fjellet?
– Vi tar i bruk en gammel metode på en ny måte, forteller forsker Annina Margreth ved Norges geologiske undersøkelse (NGU), mens hun banker løs et stykke berg i Tråsåvika i Skaun kommune i Trøndelag.
Metoden kalles lavtemperatur-kronologi. Den avslører når utvalgte bergarter bevegde seg i jordskorpen på vei opp til overflaten.
Men først: Under kontinentkollisjonen og den kaledonske fjellkjededannelsen hevet fjellene i Norge seg til uante høyder.
Den europeiske og den amerikanske jordskorpeplaten braste sammen og skapte enorme fjell.
Etter alt å dømme var enkelte av toppene høyere enn dagens Mount Everest, kanskje opp mot elleve kilometer.
Senere ble sedimentene erodert ned, slik at vi i dag går på røttene av de digre fjellene.
Forskerne bruker en bærbar felt-PC for å registrere observasjoner og målinger online under feltarbeidet.(Foto: Gudmund Løvø)
En høyreist fjellkjede ble til
Den kaledonske fjellkjedefoldning foregikk i slutten av silurtiden (fra om lag 444 til 419 millioner år tilbake i tid og inn i devontiden (om lag 419 til 359 millioner år tilbake i tid). I disse to geologiske periodene kolliderte et vestlig og et østlig kontinent og skapte en høyreist fjellkjede som man har rester av i Norge, Storbritannia, Øst-Grønland og langs østkysten av Nord-Amerika.
Forskerne vil altså vite mer om når og hvordan ulike geologiske hendelser skjedde.
Nøkkelen i den nye metoden er apatitt. Dette er et fosfor-mineral som finnes i urgamle gneiser og granitter i det norske grunnfjellet.
– Vi knuser, maler og sikter ut alt annet enn apatitt i bergartsprøvene, før vi analyserer restmineralet, forteller Annina Margreth.
Hun forklarer at dypt nede i jordskorpa var temperaturen høy etter kollisjonen. Denne analysemetoden avslører når steinen er blitt avkjølt til mellom 110 og 60 grader celsius.
– Da vet vi at steinen var kommet ganske langt opp, om lag to til fire kilometer under overflaten. Slik får vi svar på når steinen er blitt løftet opp, og dermed er en ny brikke i puslespillet på plass om hvordan landskapet blir endret og landet hevet, sier hun.
João Pacífico Machado slår løs en prøve fra gneisen. I alt trenger forskerne to til tre kilo stein fra hvert sted de besøker.(Foto: Gudmund Løvø)
Vår geologiske historie
Feltarbeidet i høst har pågått vest i Trøndelag, i deler av Møre og Romsdal og i nordlige deler av Innlandet fylke.
– Dette handler om å forstå vår geologiske historie, om å forstå hvordan landet vi ser i dag, er dannet og hvordan geologiske krefter har arbeidet i flere millioner år, sier NGU-forsker João Pacífico Machado.
Han er en av mange medarbeidere i NGUs forskningsrådsprosjekt «Basement weathering and fracturing on- and offshore Norway» (BASE).
BASE-prosjektet samarbeider med blant andre Universitetet i Bologna og Aarhus universitet for å skaffe til veie ny geologisk forståelse av oppsprukket og dypforvitret grunnfjell i Norge.
Næringsliv, forskere og utbyggere av infrastruktur og andre er interesserte i bedre kunnskap om leirmineraler fra forvitret og oppsprukken berggrunn.
Annina Margreth og João Pacífico Machado undersøker en pegmatittgang på svabergene i Tråsåvika i Skaun kommune.(Foto: Gudmund Løvø)
Om prosjektet
Norges geologiske undersøkelse (NGU) leder prosjektet «Basement weathering and fracturing on- and offshore Norway» (BASE), som skaffer til veie ny geologisk forståelse av oppsprukket og dypforvitret grunnfjell i Norge.
Den geologiske kunnskapen er vitenskapelig interessant: hvor raskt og på hvilken måte forvitrer egentlig Norge?
I tillegg er den svært spennende for olje- og gassindustrien. De nye oljefeltene på Utsirahøyden i Nordsjøen er påvist blant annet i grunnfjell. Det er svært sjeldent, og har skapt behov for mer kunnskap om hvordan dette henger sammen.
Også etater som arbeider med fangst og lagring av CO2 er interesserte i den nye kunnskapen. Kan slike bergarter brukes til å lagre klimagassen? Også tunellbyggere og klimaforskere er opptatt av forvitring av grunnfjell i Norge.
Prosjektet er finansiert med 20 millioner kroner fra Norges forskningsråd og har knyttet til seg samarbeidspartnere fra blant annet Universitetet i Bologna og Aarhus universitet. I tillegg inngår fem industripartnere i prosjektet.
Moderne infrastruktur for karakterisering og datering av bergartene er tilrettelagt av partnere fra NTNU, Japan, Canada og Danmark.
