Kommentar: Hva nå, genteknologi?

Føre var-prinsippet er en god leveregel. Men det kan også gå ut på dato og bli et unødig hinder for forbedringer.

Publisert
 (Illustrasjonsfoto: colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: colourbox.no)

Artikkelserie om GMO:

I denne artikkelserien tar vi for oss genmanipulerte planter og hva de gjør med miljøet og oss som spiser dem.

MILJØ: Har GM-planter skapt problemer for miljøet?

TEKNOLOGI: Hvor unaturlig er genteknologi?

MAT: Er det trygt å spise GM-mat?

SELSKAPENE: Ensidig fokus på farlige GMO-er

KOMMENTAR: Hva nå, genteknologi?

Føre var-prinsippet:

Et prinsipp som innebærer at man ikke skal sette i gang med inngrep i natur og miljø uten å vite hvilke konsekvenser inngrepene medfører.

Ved å gå ut fra at alle inngrep har miljøkonsekvenser inntil det motsatte er bevist, sikrer man seg mot unødvendig ødeleggelse.

Ved anvendelse av føre var-prinsippet vil hensynet til natur og miljø i praksis gå foran andre hensyn.

Kilde: Store norske leksikon

Forskerne flytter gener fra en fisk og inn i en tomat.

Klart vi reagerer. Menneskene har begynt å leke Gud. Vi tukler med naturen.

Og vi har jo alle lest historiene om hvordan det går. Katastrofe rammet både frankenstein-monsterets skaper og trollmannens læregutt.

Ryggmargsrefleksen er å stoppe opp. Være føre var. Det kan ikke skade.

Det var da også dette prinsippet som ofte møtte meg, i arbeidet med å sette meg inn i forskningen rundt genmanipulerte kulturplanter. Det er det gode grunner til.

15-20 års erfaring med storskala dyrking av GMO-er i USA og flere andre land har vist at bruken av noen slike planter er knyttet til betydelige problemer, som utvikling av ugrasmiddelresistente ugras.

Men føre var-prinsippet blir også i noen tilfeller et gissel for GMO-motstandere som er mot genteknologi per se, til tross for at vi ikke har dokumentasjon for at teknikken i seg selv skaper farlige organismer.

Problemet er nemlig at ukritisk bruk av føre var også kan skade. I verste fall dør folk for prinsippene.

Skal ikke hindre utvikling

De fleste nyvinninger er knyttet til usikkerhet og mulig risiko i begynnelsen. Men skal vi få forbedringer, må det nye på ett eller annet tidspunkt inn i varmen. Eller ut i åkeren, om du vil.

 (Illustrasjonsfoto: colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: colourbox.no)

Føre var-prinsippet sier at bevisbyrden faller på forkjemperne for det nye. Det er altså forkjemperne for GMO-er som må vise at organismene er trygge. Det er ikke mer enn rimelig.

Men når har de beviser nok?

Det at det mangler beviser for skadelige effekter er ikke noe bevis for mangel på skadelige effekter. Vi må ha beviser for at det ikke kan skade, sier motstanderne retorisk.

Det høres fint ut. Men er det mulig å skaffe slike beviser?

Når kan vi med sikkerhet si at genmodifisert mat ikke kan få uheldige helsevirkninger? Eller at GMO-er ikke kan ha negative effekter på miljøet?

Har vi dokumentert at vanlig mat ikke kan være skadelig? Eller at konvensjonelt landbruk er ufarlig for jordas økosystemer?

Illusjon av kontroll

Kravene om beviser gir en illusjon om at vi kan få sikre svar og full kontroll. I virkeligheten finnes som oftest bare sannsynligheter.

Sannsynlighet for at den nye teknologien skal slå feil og skade. Men også sannsynlighet for at den skal gjøre livene bedre for oss.

Og ikke minst forholdet mellom de to. For i tilfeller der risikoen synker og sannsynlighetene for fordeler øker, kan føre-var-prinsippet på ett eller annet tidspunkt begynne å skade.

Hva er det største problemet: At flere hundre tusen barn blir blinde og dør av vitamin A- mangel hvert år? Eller potensielle problemer knyttet til dyrking og bruk av såkalt Golden rice – ris som er genmanipulert til å produsere mer vitamin A?

Den prinsipielle motstanden mot GMO har forsinket utvikling og godkjenning av Golden rice.

Vanlig ris og Golden rice. (Foto: International Rice Research Institute (IRRI)/Wikimedia Commons)
Vanlig ris og Golden rice. (Foto: International Rice Research Institute (IRRI)/Wikimedia Commons)

Beskytter vi mennesker i fattigere land mot problemer som vil overskygge dagens trøbbel knyttet til vitaminmangel?

Eller er våre prinsipper og forestillinger om et naturlig landbruk blitt viktigere enn menneskers liv og livskvalitet?

Prinsipiell motstand

Det er i det hele tatt litt underlig å være prinsipielt imot en teknologi som ikke i utgangspunktet er skadelig.

Det er helt naturlig å opponere mot utvikling og bruk av flere ugressmiddelresistente GMO-er. Eller å kjempe mot at noen få kommersielle selskaper skal få stadig mer kontroll over landbruket.

Men å gå i demonstrasjonstog mot genmanipulerte planter er litt som å delta i en protestmarsj mot gruvedrift generelt.

Praksisen med å hente mineraler ut av jorda har jo vitterlig skadet mange mennesker direkte og lagt til rette for både våpenproduksjon og global oppvarming. På den annen side er den selve grunnlaget for vår sivilisasjon.

Hvilken rolle genteknologien kommer til å spille, er ikke godt å si.

Kanskje vil den danne grunnlaget for framtidas landbruk. Sannsynligvis blir den et av mange redskaper vi kommer til å bruke for å fø verdens voksende befolkning. Kanskje er den et blindspor – en spennende tanke som viste seg å virke dårlig i praksis.

Også forsiktighet kan være skadelig

I dag spriker forskernes holdninger og framtidsspådommer vilt. Noen ønsker genteknologien dit pepper’n gror, andre mener den er svaret på mange av våre utfordringer. De fleste ligger et sted midt imellom. Men noe skal vi alle huske:

Alle standpunktene har sin bakside.

Er man forkjemper for mer bruk av GMO-er i landbruket, må man ta inn over seg den potensielle risikoen for helseskader eller miljøproblemer. Er man motstander, må man vite at man er med på å hindre utvikling som kanskje kunne reddet liv eller forbedret livskvalitet.

Føre var-prinsippet er fortsatt en god leveregel, også i spørsmålet om genmodifiserte kulturplanter. Men heller ikke føre var kan brukes ukritisk.

Føre var-prinsippet betyr ikke at du skal stoppe utviklinga, eller brukes på vage anelser om at noe kan skje, mener Matthias Kaiser ved Universitetet i Bergen, som for noen år siden ledet en internasjonal forskergruppe som definerte hva som ligger i dette prinsippet.

Når vi påberoper oss dette prinsippet, bør vi kanskje også sette opp noen realistiske kriterier for hva leveregelen skal omfatte og når den har utspilt sin rolle.