Til vanlig er Eirik, Maiken og Lillian doktorgradsstudenter i Oslo. Etter oppstarten av partikkelakseleratoren LHC må de ta sin tørn på kontrollrommet ved Geneve.
ATLAS, ett av fire store LHC-prosjekter. (Foto: Cern)
Den egentlige jobben deres er å lete etter mystisk klingende saker som ”Higgs boson” og ”supersymmetriske partikler.”
Med CERNs nye akselerator LHC i gang har de også blitt skiftarbeidere. Men tro ikke at de klager over det. Tvert om!
– Å sitte vakt i kontrollrommet er jo noe helt annet enn det vi gjør til daglig, sier Maiken Pedersen, som synes det er nyttig å lære også det tekniske.
– Stemningen på CERN er dessuten helt spesiell. Jeg møter masse folk i alle aldre som er engasjert i det de holder på med, og det er veldig inspirerende, sier Pedersen.
– Det er en fin følelse å være uunnværlig, for det er vi faktisk når vi sitter på vakt og har ansvaret for at alt går som det skal, supplerer Eirik Gramstad.
Partikkelfysikerne i Oslo deltar i ATLAS, ett av fire store LHC-prosjekter. Atlas kan sammenliknes med et kjempestort digitalkamera som tar bilder av partikkelkollisjoner. Fysikerne selv kaller Atlas en detektor.
Hjemme på Universitetet i Oslo: Maiken Pedersen og Eirik Gramstad. (Foto: Hilde Lynnebakken)
Ingen vakt, ingen publikasjon
Så lenge detektoren er slått på må det være noen på vakt 24 timer i døgnet. Alle institusjoner som er med i Atlas-prosjektet må delta i vaktordningen.
Gjennomføring av skift er en forutsetning for å få være med når resultatene etter hvert skal publiseres.
I snitt må fysikerne ha rundt 20 skift årlig i et av de mange kontrollrommene ved CERN.
Gramstad og Pedersen har som oppgave å overvåke en del av Atlas.
– Vi passer på at detektoren ikke blir for varm, og at dataene som leses ut ser fornuftige ut, forklarer Gramstad.
Lillian Smestad på sin første vakt i Atlas Distributed Computing. Godt å ha veileder, professor Alex Reed, på videolink hjemmefra. (Foto: Maiken Pedersen)
– Av og til faller deler av detektoren ut, og da må vi reparere.
30 millioner ganger hvert sekund kolliderer partikler inne i detektoren. Skulle en ta vare på data fra alle disse kollisjonene ville det fylle 100 000 cd-er hvert sekund.
Bare en brøkdel av dataene anses interessante nok til at de sendes til partikkelfysikere over hele verden for analyse.
Skummelt og kult
Lillian Smestad har nylig vært på sitt første skift på Atlas’ datakontrollrom:
– Å sitte vakt der er noe av det mest krevende jeg har vært borti, forteller hun.
Annonse
– Det er veldig mye man må holde oversikt over og vite hvordan fungerer.
– Det var både litt skummelt og veldig kult å sitte i kontrollrommet. Det føles absurd å være den personen som er ansvarlig for å si ifra dersom noe går galt.
– Heldigvis er det personer man kan ta kontakt med, blant annet en “expert-on-call,” dersom det er noe man ikke forstår, sier Smestad.
