- Da min marokkanske mann skulle høre vår datter foran en prøve i naturfag, oppdaget han til sin overraskelse at læreboka ikke sa ett eneste ord om arabiske vitenskapsmenns betydning for naturfagenes utvikling.

Det fikk Johansen Elmrani til å bestemme seg for å undersøke saken.

Undersøkelsene ble til masteroppgaven Det arabiskes plass i norske naturfagbøker for ungdomstrinnet, som hun leverte ved Høgskolen i Vestfold i januar 2008.

- Får konsekvenser

- Når denne kunnskapen ikke formidles til norske skoleelever, får det flere konsekvenser:

- De norske elevene går glipp av kunnskap om en stor vitenskapelig tradisjon, de får på en måte bare halve fortellingen om naturvitenskapenes historie, sier Elmrani.

- I tillegg mister de arabiske elevene muligheten for å kunne identifisere seg med faget som noe å være stolt av, som kommer fra deres egen kultur.

Hun forteller også at da datteren opplevde at de flinke forskerne faren fortalte om ikke ble nevnt med et ord i skolebøkene, mistet han noe av sin autoritet i forhold til henne.

Først da han viste henne bøker der det han fortalte ble bevist, gjenvant han sin posisjon som ’en som har peiling’.

- Fordreier virkeligheten

- Elevene får i et fordreid bilde, ikke minst av middelalderen. Dessuten er lærebøkene med på å videreføre motsetningen mellom vest og øst, ved at øst systematisk ikke omtales, fortsetter Elmrani.

- Jeg har undersøkt 24 lærebøker i naturfag for ungdomstrinnet, og av de 124 vitenskapsmenn og forskere som omtales, er det ikke én som ikke tilhører den vestlige kulturkretsen.

- Resten av verden eksisterer ganske enkelt ikke i naturfagbøkene!

- Lærebøkene er fortsatt den viktigste kilde til kunnskap for norske skoleelever. Det er her kunnskapen er samlet, og det er læreboka som styrer både lærerens undervisning og elevenes læring. Nettopp derfor blir mine funn alarmerende, sier hun.

- Formidler den vestlige historien

- Lærebøkene bruker – selvfølgelig – mye plass på forskere og oppdagere som Galilei, Edison, Copernicus og ekteparet Curie.

- Men navn som Ibn al-Haitam fra Irak, som regnes blant de største av de arabiske fysikerne, med betydelig innflytelse på Roger Bacon, Johannes Kepler og Isaac Newton - omtales ikke i læreverkene.

- Heller ikke Ibn Sina fra dagens Sør-Russland, som forsket på energi, varme og lys, i tillegg til tyngdeprinsippet – bare for å nevne to av en lang rekke arabiske – og dermed muslimske – forskere, sier Elmrani.

- Store deler av grunnlaget for europeisk forskning er med andre ord utelatt, sier hun videre.

- Samtidig betyr dette at de mange arabiske og muslimske elever i norsk skole ikke får det forhold til faget de ellers ville kunne få: Deres egen kulturs lange og strålende vitenskapshistorie blir ganske enkelt hoppet over.

Middelalderen gullalder for arabisk naturvitenskap

- Når norske elever hører begrepet middelalder, tenker de på en tid da lite skjedde. Det er en tid mellom en strålende oldtid, med Hellas, Roma og det hele, og den moderne tid. En tid da det ikke skjedde så mye, bortsett fra litt pest og svartedauden.

- Men dette var glansperioden for arabisk naturvitenskap, sier Elmrani.

- Den ett tusen år lange middelalderen da arabisk forskning var den førende i verden, eksisterer nærmest som et unevnelig historisk mellomtrinn i bøkene:

- Det er kun alkymistene som omtales i læreverkene, de som bedrev mystikk, svartekunst og magi. Arabisk naturvitenskapelig forskning omtales dermed implisitt som noe overnaturlig og useriøst.

- Undergraver intensjonen

- Bruddene og de store sprangene i den historiske tidslinjen er med på å undergrave det som trolig er naturfagbøkenes intensjon, nemlig å gi en velfundert og logisk oversikt over den naturvitenskapelige forskningens utvikling.

- Tenk hvilket annet syn på historien, og på sammenhengene, også norske elever ville fått dersom dette var blitt en del av historiefortellingen!

- Og dette skjer samtidig med at alle læreplaner sier at det i lærebøker og undervisning skal tas utgangspunkt i den enkelte elevs bakgrunn. Det skal nyttes stoff og illustrasjoner som elevene kjenner seg igjen i.

- I tillegg har Norge i løpet av de siste tre, fire tiårene blitt et stadig mer flerkulturelt samfunn.

- I henhold til læreplanenes retningslinjer og samfunnsutviklingen ellers, burde derfor andre kulturers bidrag hatt en naturlig plass i lærebøkene.

- En gyllen anledning til å lage en integrerende naturfagbok som lærebokforfatterne ganske enkelt lar gå fra seg, avslutter Johansen Elmrani.