Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Diskriminering og regelverk
Norge er sent ute og ligger etter land det er naturlig å sammenlikne seg med. Det var ikke før i 2009 at Norge fikk en diskriminerings- og tilgjengelighetslov for å hindre diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne.
Den amerikanske diskrimineringsloven, Americans with Disabilities Act, kan derimot feire 20-årsjubileum i år.
Norge har ennå ikke ratifisert FN- konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, selv om vi har undertegnet konvensjonen. Konvensjonen er ratifisert av mange land, blant dem både Danmark og Sverige.
Noen mener den offentlige rikdommen kan forklare hvorfor Norge ligger etter andre land i universell utforming.
I stedet for å gjøre de allmenne kollektivtilbudene tilgjengelige for alle, har det vært enklere å gi folk med nedsatte funksjonsevner et TT-kort. Dette kortet dekker taxi eller spesialbil når kollektivtransporten ikke er tilgjengelig.
TT-kort er enkelt og effektivt, men kan allikevel virke diskriminerende. Du transporteres effektivt fra dør til dør, men du blir ikke en del av det offentlig byrommet på samme måte.
I tillegg er det en begrensning på hvor mange reiser den enkelte får, det er det ikke på bruk av kollektivtransport.
Samfunnet har barrierer som i større og mindre grad er til hinder for ulike folk med ulike behov.
Alt fra småbarn, eldre, folk som kan gå litt, folk som sitter i rullestol, folk som kan se litt, til helt blinde.
– Ideen bak universell utforming er at samfunnet skal legge til rette for dette mangfoldet. Gjennom å styrke individets rettigheter, og gjennom å endre samfunnets utforming.
Det sier doktorgradsstipendiat Inger Marie Lid ved Høgskolen i Oslo. Hun forsker på universell utforming.
Målet er å hindre at nye barrierer oppstår, og å fjerne eksisterende barrierer. Det kan være fysiske, arkitektoniske, økonomiske, kulturelle, sosiale eller andre barrierer.
Politisk viktig
I de siste årene har universell utforming kommet stadig høyere på den politiske dagsorden. 1. juli i år kommer det en viktig endring i plan- og bygningsloven. Nå må nye bygg må være universelt utformet.
Den store utfordringen er hvordan man skal klare å utforme samfunnet og omgivelsene slik at det tas hensyn til alle menneskers behov for likeverdig tilgjengelighet.
Både kollektivtransportsystem, skole og utdanning, kultur, bolig og offentlige byrom, alle offentlig arenaer og tilbud, skal kunne brukes av alle i så stor utstrekning som mulig.
– Myndigheter og planleggere må ta utgangspunkt i at mennesker er ulike og at nedsatt funksjonsevne er en del av menneskelig mangfold, sier Lid.
Økte forskjeller
Et samfunn som er 100 prosent tilgjengelig for alle er ikke mulig, sier Inger Marie Lid, stipendiat på Høgskolen i Oslo. (Foto: Stig Nøra)
Hun har stor tro på at universell utforming vil bedre vilkårene for mennesker med nedsatt funksjonsevne, men at det er flere utfordringer som må løses.
– Folk med nedsatt funksjonsevne har, som alle mennesker, ulike behov. Konkrete tiltak som skal øke tilgjengeligheten kan være bra for noen, men dårlig for andre, sier Lid.
Økte ulikheter og motsetninger mellom ulike grupper av personer med nedsatt funksjonsevne kan bli resultatet, frykter Lid.
En synshemmet er for eksempel avhengig av skiller mellom fortau og vei for å orientere seg, mens en rullestolbruker ønsker minst mulig skille mellom fortau og vei.
I Oslo er en holdeplass for buss som er universelt utformet forskjellig fra en trikkeholdeplass. Derfor trengs det to holdeplasser for å få trinnfri adkomst til transportmiddelet.
Annonse
Dette kan igjen skape problemer for synshemmede eller andre som kan få problemer med å finne riktig holdeplass.
Virvar av aktører
I tillegg er det et virvar av ulike aktører i byen: Biler som parkeres på fortauene og hindrer fotgjengere, kommersielle aktører som plasserer reklameplakater på fortauene, en rulletrapp som ikke virker, mange barnevogner på bussen.
Alt er en del av den trengselen og friksjonen som bylivet består av.
– Myndighetene overser ofte denne kompleksiteten, sier Lid.
Universell utforming krever kontinuerlig vedlikehold av det offentlige byrommet. Og når det gjelder vedlikehold av byrom så ligger Norge, ifølge Lid, langt etter andre land.
– Oslo kommune har for eksempel store visjoner når det gjelder universell utforming, men fjerner ikke snøen på fortauene om vinteren.
Jakten på gode løsninger
– Det er ofte vanskelig å finne de gode løsningene, påpeker Lid.
For eksempel kan det være vanskelig å forstå hva som er god tilgjengelighet for en synshemmet, bevegelseshemmet eller personer med forståelsesvansker, det kan også være vanskelig for myndighetene å forstå hvordan andre reelt oppfatter omgivelsene.
Dermed kan enkelte grupper eller mennesker som har behov det er lett å forstå eller lett å gjøre noe med bli favorisert på bekostning av andre med mer diffuse behov.
– Det er et utopisk mål, som kan gi mange urealistiske forventninger, mener Lid.
Hun påpeker at et samfunn som er 100 prosent tilgjengelig for alle ikke er mulig. En må finne metoder som på en best mulig måte ivaretar likeverdig tilgjengelighet.
– Universell utforming må ikke bli et mål i seg selv, men et virkemiddel for å oppnå likeverdig tilgjengelighet. En kan aldri bli ferdig med universell utforming. Det er en måte å tenke på, en tilnærming til designløsninger.
Lid frykter at universell utforming fort kan bli en minstestandard. Resultatet kan bli at lokale myndigheter sier de har oppfylt minstekravet.
– Universell utforming er en pågående prosess som hele tiden må evalueres.
