Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norges idrettshøgskole - les mer.

Unge med funksjonshemninger må føle seg inkludert for å faktisk være inkludert, konkluderer Terese Wilhelmsen i sin avhandling. (Illustrasjonsbilde: Daisy Daisy / Shutterstock / NTB scanpix)
Unge med funksjonshemninger må føle seg inkludert for å faktisk være inkludert, konkluderer Terese Wilhelmsen i sin avhandling. (Illustrasjonsbilde: Daisy Daisy / Shutterstock / NTB scanpix)

Kroppsøving: – Unge funksjonshemmede må med på egne premisser

Det er viktig for unge med funksjonsnedsettelser å bli møtt med høye, realistiske forventninger, mener forsker. Og om læreren er usikker, kan det være nyttig å spørre eleven selv eller foreldrene til råds.

Publisert

Hva skal til for å virkelig få med unge med funksjonsnedsettelser i aktiviteter? Og hva skal til for at de skal føle seg inkludert?

– Det er ikke så enkelt; det handler mye om følelser. Men vi vet en del.

Det sier Terese Wilhelmsen. Hun har undersøkt hvor inkluderende kroppsøving i norsk skole faktisk er og hvor godt funksjonshemmede elever blir tatt med, i vid forstand.

Tidlig i mai disputerte hun på Norges idrettshøgskole (NIH) med sin doktoravhandling om temaet.

– Det som er klart, er at det varierer veldig hvor inkludert eller ekskludert barna opplever at de blir i kroppsøvingstimene, sier Wilhelmsen.

– Og det samme gjelder forresten foreldrenes opplevelse.

Må tilpasses

Wilhelmsen har tatt for seg kroppsøvingsfaget; det er her barn og ungdom er tettest på hverandre, hvor særlig kroppslige ulikheter og forutsetninger blir tydelige.

Hun har intervjuet barn med nedsatt funksjonsevne og foreldrene deres, i alt 15 barn og 26 foreldre.

I tillegg har 64 barn og 72 foreldre svart på en spørreundersøkelse om hvordan de opplever kroppsøvingsfaget.

– Studien viser at hvis barn og unge med funksjonsnedsettelser skal oppleve at de er inkludert, må læringsklimaet være riktig. Barna må få oppleve både at de deltar aktivt, mestrer det de gjør og at aktivitetene passer til deres interesser og behov, sier Wilhelmsen.

Terese Wilhelmsen (Foto: NIH)
Terese Wilhelmsen (Foto: NIH)

Hvis man lager ulike kroppsøvingsopplegg for unge med ulikt funksjonsnivå, kan noen utelukkes fra det sosiale fellesskapet også utenfor kroppsøvingstimene. Man kan skape et skille mellom barna fordi de mister mange felles erfaringer. Det sosiale samspillet blir vanskeligere.

Unngå sammenligning

Et annet viktig poeng er at man må begrense konkurransen og unngå sammenligning av prestasjoner og ferdigheter.

– Om man får til kroppsøvingstimer med et slikt romslig læringsklima, vil unge med helt ulike forutsetninger og interesser oppleve dem som inkluderende, både sosialt og pedagogisk.

Wilhelmsen mener at det er avgjørende også for barn og unge med funksjonsnedsettelser å bli møtt med høye, realistiske forventninger. Det gjelder både i aktiviteter og tilbakemeldinger ellers.

– Hver enkelt må sammenliknes med seg selv, ikke med andre. Da blir det heller ikke så viktig om man får til nøyaktig det samme som andre; det blir viktigere at man utvikler seg.

Snakk med foreldrene

Selv om de unge blir mest «avkledd» nettopp i kroppsøving, blir dette faget ofte glemt når skolen skal kommunisere med foreldrene. Og kommunikasjonen mellom hjem og skole blir ofte spesielt vanskelig når kroppsøvingslæreren ikke også er kontaktlærer.

– Foreldre ønsker seg mer dialog rundt nettopp kroppsøving. Når kommunikasjonen ikke er god nok, opplever også foreldrene at barna deres blir mindre inkludert, sier Wilhelmsen.

– Med et godt grunnlag vil de derimot forstå om eller når de må endre et opplegg for eksempel for en bestemt time.

Derfor må skolen snakke med både unge og foreldre, særlig om kroppsøving. Det gjelder både mål, forventninger og hvordan det går.

Kan bruke ekspertene

Mange foreldre som ikke får god nok kontakt med kroppsøvingslæreren, opplever at de må kjempe for den unges rettigheter. Ofte får de høre at det er et spørsmål om økonomi og ressurser. Slike «kamper» er kjent fra tidligere forskning både i Norge og utenlands.

– Særlig foreldre som har barn med funksjonsnedsettelser opplever dette som en ekstra byrde når de forsøker å formidle kunnskap og fremme ungenes rettigheter, sier Wilhelmsen.

Hun mener læreren har mye eksperthjelp å hente – hos dem det faktisk gjelder.

– For læreren er det en utfordring å se om man skal holde på felles aktiviteter, gjøre parallelle ting eller dele i grupper. Men alle barna må ikke nødvendigvis gjøre det samme. Har læreren, den unge og foreldrene avklart ting godt sammen, vil de unngå at noen «skyves ut» som annerledes.

Paradoks

I sine undersøkelser støtte Terese Wilhelmsen på et pussig paradoks. Det viser seg at mange unge med funksjonsnedsettelser er aktive i idretten utenom skolen, men likevel opplever problemer med å delta skikkelig i kroppsøving.

– Dette er ganske påfallende. Flere barn og foreldre forteller at skolen ikke har god nok forståelse av alt barna kan gjøre, at det egentlig finnes svært få begrensninger, sier Wilhelmsen.

Det krever imidlertid at læreren forstår gruppas styrker og behov og at han eller hun planlegger aktiviteter deretter.

– Likevel, det er selvfølgelig også steder dette fungerer godt.

Må verdsette mangfold

Tidligere forskning har vist at mange lærere er for inkludering, men synes det som vanskelig i praksis. Mange lærere vil lett tro at de mangler enten kompetanse, ressurser eller begge deler, men dette handler mest om å være en god pedagog og bruke kunnskapen i nettverket sitt.

– Det er veldig lett å overdrive annerledesheten, å tro at nedsatt funksjonsevne er så mye vanskeligere enn andre annerledesheter. Men det handler om å verdsette og planlegge for mangfoldet. Derfor er kroppsøving er så viktig. Kropp og fysiske ferdigheter blir så synlig, sier hun.

– Kroppsøving er en viktig arena der dette mangfoldet av kropper og fysiske ferdigheter kan komme i fokus på en positiv måte. Dette krever at kroppsøvingsøvingslærere, med støtte fra skolen og lærerteamet, reflekterer og jobber aktivt med å skape inkluderende fellesskap i nettopp kroppsøvingstimene.