Den største av ørnene skal være den sibirske Stellersørnen med nesten tre meter i vingespenn.
Verdens største flyvedyktige fugl i dag heter Stortrappe, eller Otis Tarda. Den ligner litt på en tiur, men kan veie rundt 20 kilo, i likhet med den utdødde ørnen fra New Zealand.
Knoppsvanen kan også bli opptil 20 kilo tung på det meste.
Albatrossen er den fuglen i verden som har det lengste vingespennet, og måler opptil 3,5 meter fra vingespiss til vingespiss.
Den kan seile i mange timer uten å flakse, og fly svært lange distanser.
Verden minste ørn er den australske Little Eagle, og veier bare snaue 800gram.
Kilder: Universitet for miljø- og biovitenskap (UMB), Danmarks radio
New Zealandske forskere har studert skjelettet til den digre utdødde ørnen, som ser ut til å ha tronet øverst på øyas næringskjede for inntil 500 år siden.
Den myteomspunne Haast’s eagle skal ha veid omtrent 20 kilo, i følge forskerne - det er omtrent tre ganger vekten av den tyngste kongeørnen som er funnet i Norge.
Beinrester etter den utdødde ørnen ble funnet allerede for over hundre år siden, men hvordan ørnen levde, og hvordan den skaffet mat, har vært debattert.
Forskerne fra Canterbury Museum i New Zealand og University of New South Wales, som står bak studien som nå er publisert, ville finne ut en gang for alle om den utdødde ørnen faktisk var en rovfugl, eller om den rett og slett var for tung.
For tung til å jakte?
- Det er opplagt at den må ha vært stor, og man kan begynne å lure på om den var i stand til å fly. Det skal et ganske stort løft til for å klare å få noe så stort opp i lufta, sier Jan Lifjell som er ornitolog ved Zoologisk museum.
En teori forskerne har undersøkt, er at den gamle ørnen kan ha vært en åtseleter, men den nye studien slår fast at den nebbete fjæroldingen definitivt var i stand til å jakte selv, i følge en pressemelding fra Society of Vertebrate Paleontology.
Kurator ved Canterbury Museum, Paul Scofield, og kollegaene hans, gjorde såkalt CAT-scan av de gamle beinrestene, for å rekonstruere størrelsen på blant annet hjernen, øynene, ørene og ryggraden til kjempeørnen.
"Her er Haast's eagles gamle skalle, delt i to. Sammenlignet med andre ørner, hadde den en liten hjerne i forhold til kroppsstørrelsen, i følge forskerne. (Foto: Ken W.S. Ashwell and Christchurch Radiology)"
Dette sammenlignet de med trekk hos nålevende rovfugler og åtselsfugler, for å definere den utdødde ørnens vaner og virke.
Studien er publisert i den nyeste utgaven av tidsskriftet Journal of Vertebrate Paleontology.
- Kunne drepe bytte på 200 kilo
- Ørnen hadde gode fysiske forutsetninger, både i nervesystemet, muskler og ledd i beina, til at klørne dens var både følsomme og kraftfulle nok til å kunne hamle opp med et levende bytte, skriver Scofield og medforfatterne i artikkelen.
Før menneskene kom til New Zealand for omtrent 500 år siden, levde en diger planteetende og landlevende fugl, som maoriene senere kalte moa, på øya.
Det er funnet merker på moaskjeletter som indikerer at Haast’s Eagle angrep og drepte disse fuglene, til tross for at moaen var ti ganger tyngre enn Haast’s eagle.
Støtter gammel ørnelegende
Den nye studien antyder også at ørnen antakeligvis må ha svingt seg ned fra en høyde for å angripe byttet sitt – den måtte tross alt bære med seg sine 20 ørnekilo i take-off’en.
Trekk ved vingeskjelettet til den utdødde ørnen understøttet at den antakelig ikke hadde vært særlig smidig hvis den hadde måttet jakte i mer lukkede omgivelser.
Hvis dette stemmer, kan det bekrefte en gammel legende om en stor fugl som urbefolkningen kaller pouakai eller hokioi, som nettopp var beryktet for å stupe ned på folk i fjellet.
Annonse
"En kongeørn fotografert på nært hold, i Calgary, Canada. (Foto: Chuck Szmurlo, Wikimedia Commons)"
Ifølge maorienes beretninger fra fortiden, hendte det også at den brutale hokioiørnen angrep og drepte barn.
Antakelig døde Haast’s eagle ut nettopp fordi de polynesiske innvandrerne slo seg ned på øya og begynte å jakte på moaene de også, i følge de new zealandske forskerne.
Ulike flyvere
Også i dag finnes det tunge fugler som kan fly. Den tyngste er Stortrappen, som også går under navnet Otis Tarda. Den kan også veie opptil 20 kilo, og ligner litt på en tiur.
- Også svaner kan også bli relativt tunge, sier Stein Dahle ved Institutt for naturforvaltning ved Universitet for miljø- og biovitenskap på Ås.
- Forskjellen er at svaner og stortrapper bruker vingene veldig aktivt, mens ørnen er avhengig av å sirkle høyt, og være såpass lett at den også kan vinne høyde mens den sirkler, sier han.
