Mens folk nå er opptatt av å beskytte seg og sine mot koronaviruset, går livet sin vante gang i naturen.

Det lir mot vår på Svalbard og andre steder i nord. Og når dagene blir lysere og lengre, begynner det å livne til på tundraen. Snøen smelter gradvis, planter og stein kommer til syne.

På denne tida dukker også rypehannene opp etter at de har holdt seg i skjul under fuglefjell og lune steder i vinter. Nå er de tilbake i hekkeområdene for å etablere seg og forsvare territoriene sine.

Rypehannen kalles stegg og hunnen høne. Hver vår kommer de tilbake til samme sted som forrige år.

Vårlig flørt på tundraen

En dyp, litt rask og yppig rapende røst høres over tundraen når hannrypa, kalt steggen, setter i gang med musikken sin.

Noen kaller det en vakker kjærlighetssang. Andre for ren taktikk. Rypeforsker Eva Fuglei fra Polarinstituttet mener det er en god blanding.

– Ja, dette er naturlig adferd hos steggene og noe de gjør hver vår. Det er med andre ord et sikkert vårtegn. Syngingen gjør de for å hevde territoriet sitt, for å lokke hønene til seg for at de skal velge nettopp dem, sier hun.

Rapet avslører

Og det er selve rypesangen som forskerne er spesielt interessert i. Bakteppet er at forskerne mangler gode bestandstall for ryper på Svalbard, men en ny teknologi som forskerne nå prøver ut, gjør det mulig å samle sangene i små lyttebokser.

Lytteboksene er satt opp på ulike steder på Svalbard og de fanger opp ti minutter med lyd hver time gjennom hele døgnet fra midten av mars til tidlig mai.

– Hver stegg synger med ulik frekvens og i lytteboksene sitter det en minnebrikke som lagrer alle lydene. Disse datafilene kan vi analysere med en teknologi som identifiserer ulike rypeindivider på bakgrunn av fuglenes unike sang, forklarer Fuglei.

– Og det er rapefrekvensen som avslører hvem som er hvem!

Trenger riktige tall

I den rapende røsten til rypesteggen finnes altså særpreget som gjør det mulig å registrere antallet ryper via lytteboksene. Det er viktig informasjon for både forskning og forvaltning av arten.

– Rypetallene er et viktig grunnlag for en god forvaltning av bestanden på Svalbard. Når vi mangler gode bestandstall, kan det fattes beslutninger på galt grunnlag, sier Fuglei.

I flere hundre år har det vært drevet utstrakt småviltjakt på svalbardrype uten at det har eksistert informasjon om hvor mange det er av dem og hva som påvirker antallet.

I år 2000 startet derfor en overvåking for å finne ut hvor mange rypestegg det var i et område på Spitsbergen.

Overvåkningen viste at det var lite variasjoner mellom årene - fra 1 til 3 stegg per kvadratkilometer. Fra 2014 til 2019 økte tettheten til mellom 3 til 5 stegg per kvadratkilometer, ifølge Fuglei.

Korona-pandemien stoppet feltarbeidet

De første lytteboksene ble satt ut for tre år siden rundt Longyearbyen. I mars i år ble 40 bokser montert i Longyearbyen, rett før korona-pandemien satte en stopper for videre feltarbeid.

Lytteboksene er en pilotstudie. Forskerne teller fortsatt ryper manuelt i Longyearbyen, for å få robuste nok data til å sammenligne metodene.

– Vi sammenligner disse to metodene for å se om manuelle tellinger sammenfaller med de automatiske registreringene med lyttebokser, forklarer Fuglei.

Første rypetelling på over tretti år

Lytteboksene bidrar også til å overvåke ryper i nye områder på Svalbard, der hvor forskerne ikke har hatt ressurser til å telle ryper på gamlemåten.

I Ny-Ålesund er det ikke gjort manuelle tellinger, så i 2019 startet forskerne overvåking med lyttebokser. Denne uka ble 20 bokser plassert ut av Polarinstituttet sine ansatte som arbeider der. Og mens de satte opp boksene i terrenget, så de spor av ryper.

– Vi observerte rype, rypemøkk eller rypespor på så og si alle stedene, forteller leder av Ny-Ålesund Forskningsstasjon – Sverdrup, Helge Tore Markussen.

Det er rypeforskeren Fuglei glad for å høre.

– Ja, det er godt å høre at det var ryper på de stedene vi hadde valgt ut. Vi vet det er ryper rundt Ny-Ålesund, men vi mangler tallene. Sist det ble telt ryper der var på 1980-tallet, sier Fuglei.

Bedre for naturen å lytte enn å telle

Norsk Polarinstitutt har telt ryper manuelt på Svalbard siden år 2000. Men den manuelle tellingen er ressurskrevende og gir større fotavtrykk i miljøet enn automatiske tellebokser, mener Fuglei.

Hun forteller at de gjerne benytter fire personer på fire snøskutere i fire uker når forskerteamet drar i felt for å telle manuelt. Telleboksene derimot setter lite spor etter seg i naturen.

– Telleboksene gjør at vi etterlater mindre CO2-utslipp og støy fra snøscootere, understreker hun.

Fuglei håper at lyttestasjonene er kommet for å bli, fordi de er et steg i riktig retning når det handler om forskningsmetode, miljø og kunnskap om ryper.

– Mindre fotavtrykk og utvidelse av studieområdene for rype tror jeg vil gagne både forskningen, forvaltningen og ikke minst rypene.

Når lytteboksene hentes fra tundraen i mai, begynner arbeidet med å gjennomgå og analysere de enorme mengder data som er registrert etter vårens flørt. Noen ganger er det mer drama, om rypesteggene ryker uklar eller om sangene ikke faller i smak hos hønene.

Om prosjektet

Forskning på svalbardryper skjer i regi av overvåkningsprogrammet MOSJ og observasjonssystemet COAT. Forskerne samarbeider med informatikere ved UiT Norges arktiske universitet for å utvikle programvaren som brukes til å analysere lytteboksdata.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norsk Polarinsitutt?

Polarforskernes beste råd om hvordan leve i isolasjon

Klimaendringer påvirker svalbardreinen

Sjøfugler reagerer ulikt på klimaendringer