«En gang vrimlet det av hval, sel, hvalross, isbjørn og rein her. Men disse rigdommer er nu forbi med», skriver den unge forskeren Hanna Resvoll-Holmsen i sitt reisebrev fra Svalbard til Aftenposten, sommeren 1908.

Resvoll-Holmsen sin bekymring for reinsdyrene var høyst reell. Uregulert jakt over flere hundre år hadde nær sagt utryddet den robuste svalbardreinen.

Da Svalbardtraktaten trådte i kraft i 1925 og det ble bestemt at Norge skulle styre over Svalbard, ble reinen straks fredet og all jakt forbudt. Sannsynligvis fantes det da bare 1000 reinsdyr igjen på øygruppa. Siden den gang har reinsdyrene fått vokse opp i antall.

– Svalbardreinen tar i stadig større grad tilbake sine gamle utbredelsesområder. Nå finnes den i stort sett alle områder som ikke er dekket av isbre, forteller reinsdyrforsker Åshild Ønvik Pedersen.

Pedersen har over flere år fulgt reinsdyrene på øygruppen gjennom studier og årlige feltarbeid med overvåking av bestanden.

Sammen med forskere fra NTNU og Norsk institutt for naturforskning (NINA) står hun bak den første vitenskapelige tellingen som er gjort på reinsdyr på Svalbard noensinne og som viser et estimat på 22 000 reinsdyr. Dette er det høyeste antall registrerte reinsdyr på Svalbard siden fredningen og en dobling av bestanden sammenliknet med anslag fra 1980-tallet.

Tundraens gleder

I dag lever svalbardrein spredt rundt på øygruppa, i områder som ikke er dekket av isbreer og der det finnes vegetasjon.

Selv i den karrige polarørkenen på det høyarktiske Nordaustlandet går det reinsdyr og beiter på de få flekkene med vegetasjon i et landskap av stein, grus og polarørken. Det er stort sett kun på de avsidesliggende øyene som Storøya, Kvitøya, Hopen og Bjørnøya at det ikke finnes reinsdyr.

Om sommeren, når tundraen står i blomst, beiter reinsdyrene på de kortvokste plantene de finner på bakken, som reinroser, polarvier og myrull.

Det er lite ved første øyekast som plager verdens nordligste planteetende pattedyr. Lite insekter irriterer dyrene og selv isbjørn utgjør ingen fare, fordi reinen lett løper fra dem. Svalbard er i tillegg et av de reneste områdene på kloden, selv om miljøgifter føres nordover med luft og havstrømmer.

– Giftene kan lagres i kroppene til arktiske dyr, men svalbardrein er lite utsatt. De arktiske plantene de lever av tar nesten ingen av miljøgiftene opp i seg, forklarer Pedersen.

Idyllen slår sprekker

Men selv om antallet svalbardrein i dag er høyt, sett i lys av de få dyrene som beitet her for hundre år siden, er det likevel noe som skurrer. Få steder i verden skjer klimaendringene like raskt som på Svalbard.

– Svalbard opplever nå de største og raskeste endringene i lufttemperatur på landjorda, med varmere somrer som vintrer. Konsekvensene for økosystemenes tilstand er i dag uoversiktlige, men kan potensielt bli dramatiske for dyrelivet både til land og til havs, fastslår Pedersen.

Ulikt vær i kyst og dal

For svalbardreinen er klimaendringene allerede merkbare.

Været slår ned ulikt i det utstrakte landskapet på Svalbard. Særlig i de store dalførene på Nordenskiöld Land, nært Longyearbyen, fører varmere somre til økt plantevekst og godt med beite til langt utover høsten. Dyrene som lever her kan spise seg opp og ruste seg klar for en lang og værhard vinter på tundraen.

I kystnære strøk er det annerledes. I tillegg til varmere somrer også her, har vintrene fra midten av 1990-tallet blitt mildere med mer nedbør i form av regn, og effekten av økt plantevekst er trolig ikke like stor som i de store dalene rundt Longyearbyen.

– Det ser ut til at den negative vintereffekten overkjører den positive effekten av varme somre.

Årets telling viser at de kystnære reinsdyrene ikke vokser noe særlig i antall. Antall reinsdyr på Brøggerhalvøya, hvor de kystnære dyrene lever, er redusert med en tredel siden 1990-tallet, mens bestandene på Nordenskiöld Land, i dalene rundt Longyearbyen, nesten er firedoblet siden tellingene startet i 1979.

Fant 200 døde dyr

Når regnet treffer bakken fryser det til et islag så hardt at reinen ikke klarer å grave seg gjennom isen og til bakken hvor maten finnes.

– Ny forskning har vist at det er sterk sammenheng mellom reinsdyrtetthet og regnvær. Når bestanden er høy dør mange dyr, forteller Pedersen.

I desember 2018 var det et kraftig regnvær på Svalbard som førte til at beitet frøs, spesielt i kystnære strøk. En tøff vinter uten mye mat ender gjerne med at mange dyr dør av sult og utmattelse, særlig eldre og kalver. Neste sommer fødes det få kalver.

Under sommerens telling ble det funnet rundt 200 kadaver, som er et sjelden høyt tall siden Norsk Polarinstitutt startet kartleggingen av reinsdyr på Svalbard for 40 år siden.

Spiser tang og tare

I mangel på mat vinterstid har folk og forskere som ferdes i Svalbards natur stadig oftere observert rein som spiser tang og tare eller klatrer opp fjellsider for å finne vegetasjon der hvor sjøfugler gjødsler.

– Tangbeiting og høydebeiting er tegn på dårlige kår.

Under årets telling på Brøggerhalvøya observerte forskerne reinsdyr på topptur. Snø- og isfrie hyller og bratte områder oppunder fuglefjell var i bruk.

– Dette er en strategi for kanskje å overleve en vinter med isdekt vegetasjon. I fuglefjellene er det mengder av matplanter. Derimot i de stupbratte, alpine fjellene er det lav plantebiomasse, nærmest en polar ørken, og ikke minst en høy dødelighetsrisiko fra snøras og fall. I gode vintre er det så å si ingen dyr som bruker denne strategien, forteller Pedersen.

Reinen isoleres

Men problemene stopper ikke der. Svalbardreinen er en usedvanlig stasjonær art som normalt ikke forflytter seg mellom sommer- og vinterområder eller opptrer nomadisk. I nøden, når det er lite mat å finne, setter likevel reinen ut på vandringer.

Det er derimot ikke alltid at reinen lykkes med vandringen. Klimaendringene med mindrehavisutbredelse i Arktis gjør at svalbardreinen ikke lenger har mulighet til å vandre ut over isen. Stupbratte fjell og store breer danner barrierer i landskapet, og reinen isoleres på halvøyene. Rundt år 2000, mens det ennå var vanlig med is på fjorden, vandret opptil 35 prosent av simlene på Brøggerhalvøya til den nærliggende halvøya, Sarsøyra.

– Fjordene er blitt isfrie og reinsdyr som lever langs kysten av Svalbard har ikke muligheter for å vandre for å finne mat.

Reinsdyrene blir i stedet isolerte i små bestander som ikke har kontakt med hverandre. I dag opptrer svalbardreinen i seks isolerte delbestander som kan skilles genetisk fra hverandre. Det kan skade helsa til dyrene.

– Færre dyr i bestander har ofte et lavere genetisk mangfold, er mindre robuste og mer sårbare for uforutsette hendelser og forstyrrelser.

Ubesvarte spørsmål

Klimaendringene biter seg fast i Svalbards dyr og natur. Og selv om det varmere været og de lange somrene gir lengre beitesesong og økt plantebiomasse, så varierer effekten for reinsdyrene på øygruppa.

Og mye forskning på reinsdyrene gjenstår.

– Nå fremover trenger vi å forske mer på de sesongmessige klimaeffektene og hvordan de i sum påvirker individer og bestander, sier Pedersen.

Reddet av vern

Så tilbake til den unge studenten Hanna Resvoll-Holmsen. En av grunnene til at øygruppen Svalbard offisielt ble overtatt av Norge i 1925 var at norske forhandlere kunne vise til forskningsinnsatsen til Resvoll-Holmsen og hennes forskningskolleger:

Svalbardtraktaten slår fast Norges «fulle og uinnskrenkede høihetsrett» over Svalbard, inklusive Bjørnøya. Norske lover og regler gjelder for området. «Det tilkommer Norge å håndheve, treffe eller fastsette passende forholdsregler til å sikre bevarelsen og – om nødvendig gjenopprettelsen av dyre- og plantelivet innen de nevnte områder og deres territoriale farvann.»

– I dag er vernet av svalbardreinen et eksempel på hvordan naturvernet brakte en bestand fra randen til utdøing tilbake til nye høyder – selv om den både er en klimavinner og taper, sier Åshild Ønvik Pedersen.

Referanser:

Mathilde Le Moullec mfl.: A century of conservation: The ongoing recovery of Svalbard reindeer. The Journal of Wildlife Management, 2019.

Bredo Berntsen: En grønnstrømpe og hennes samtid . Ossiania vitenskapsforlag, 2006. Bok om Hanna Resvoll-Holmsen: botaniker, Svalbard-forsker, fjellelsker, fotograf og naturvernpioner.

Fakta om forskeren Hanna Resvoll-Holmsen på nettsiden Norsk polarhistorie, polarhistorie.no

Artikkelen er produsert og finansiert av Norsk Polarinstitutt

Norsk Polarinstitutt er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norsk Polarinsitutt?

Svalbardreinen har begynt å spise tang og tare

Sjøfugler reagerer ulikt på klimaendringer

Fra varmt til verre på Svalbard