- Man trenger saktens ikke lære noter for å bli en bra musiker, men notene er et nyttig redskap for å huske, lagre og kommunisere musikk, sier Hilde Blix ved Musikkonservatoriet.
Hun har nylig avsluttet sin doktorgrad der hun har studert instrumentalelever ved en norsk kulturskole og deres tilegnelse av noter.
Teorier fra språkopplæring
Kort sagt har hun sett på hvilke strategier musikkskoleelevelever benytter seg av når de skal tilegne seg det hun kaller musikkliteracy – evnen til å lese og skrive musikk.
– Noter er vanskelige å forholde seg til både for elever og lærere. For noen er noter forbundet med pugging i stedet for musikkopplevelser, og mange musikklærere føler at undervisning i noteskrift kan være til hinder for gehøret, forteller hun.
Likevel er det liten tvil om at noteferdigheter kommer godt med. Både for å lære seg andres musikkstykker, men ikke minst når det gjelder å skrive ned egne komposisjoner.
Det er vel heller tvilsomt om Mozarts musikk hadde overlevd til vår tid om det ikke hadde blitt skrevet ned.
– Om man først skal lære seg noter, er det viktig at man gjør det slik at man hører musikken når man ser på notene, sier Blix.
– Det er viktig å se på det som et verktøy for musikalsk kommunikasjon, og ikke bare instruksjoner for hvilke tangenter man skal trykke på.
Varierte strategier
Hun påpeker at hvis musikklærere skal lære fra seg noteferdigheter, er det viktig at man har forståelse for hvordan de unge elevene tilegner seg denne nye kunnskapen.
Blix har fulgt fire elever gjennom deres første år med instrumentalundervisning, og blant annet undersøkt hvilke strategier elevene benyttet seg av.
I Kunnskapsløftet ligger det en oppfordring om at barna ikke bare skal legge frem løsningen på en gitt oppgave, men også hvordan de kom fram til svaret.
Blix delte elevenes strategier inn i fem hovedkategorier.
Sosiale strategier: Stille spørsmål, be om demonstrasjoner, ta initiativ og samarbeide med andre.
Kognitive strategier: Øve, repetere, slå opp i boka, synge gjennom melodiene sammen med grepene.
Støttestrategier: Gjette, se på lærerens fingre, late som man forstår.
Lytterelaterte strategier: Bruke lytting for å orientere seg i lydbildet, bevege seg til musikken, improvisere.
Hun oppdaget at barna brukte forskjellige strategier, men at disse strategiene sjeldent forandret seg av seg selv.
– Om et barn benyttet seg mest av hukommelsesrelaterte strategier på begynnelsen av året, så benyttet barnet seg gjerne av de samme strategiene på slutten av året, forklarer hun.
Annonse
Slutter når det blir krevende
Blix oppdaget også at om barnet skulle tilegne seg nye og bedre strategier, var det ikke nok at lærerne viste dem nye metoder, om det ikke også ble øvd på de nye strategiene jevnlig.
– Det er ikke alle strategier som er like gode. De som lærte best var de som brukte både hukommelsesrelaterte og kognitive metoder. Støttestrategier som å gjette, er ofte ikke særlig hjelpsomt alene, sier hun.
– Forskning viser at mange slutter i 14-15 årsalderen da man når et mer krevende nivå. Elevene trodde at de kunne noter, men når de blir utfordret viser det seg at de rett og slett har lært mye utenat i stedet, forteller hun.
Kunnskapslimbo
Blix sin studie viser også at barn har en større toleranse for midlertidig kunnskap enn voksne.
– De tåler å være i kunnskapslimbo, der de lærer en ting en uke, for så å lære noe motstridende neste uke. De aksepterer bedre enn voksne å lære litt om gangen.
For musikklærere er det selvsagt viktig å vite hva instrumentalelevene faktisk har skjønt av det de har lært. Det er også verdifull kunnskap at barn tilegner seg kunnskap på såpass forskjellige måter.
– Her er det mye å hente fra språklæringen, noe det har vært lite fokus på hittil i Norge. Skal ungene oppnå musikkliteracy er det viktig å ikke kun relatere noter til hvor på instrumentet man skal trykke. Det er viktig med en dypere forståelse for musikken, sier Blix.
– Det kan være lurt å la ungene oppdage systemet selv. La de finne på egne metoder for å skrive ned musikk for eksempel, før man går i gang med notesystemet. Gi dem oppgaver å løse, i stedet for å gi dem løsningen med en gang.