Mjøsa er ikke bare Norges største innsjø. Den er også den innsjøen i verden som huser ferskvannsfisk med høyest innhold av miljøgiften bromerte flammehemmere.

I følge Statens forurensningstilsyn har Mjøsa siden 1960-tallet til i dag blitt forurenset med store konsentrasjoner av alvorlige miljøgifter som kvikksølv, PCB, dioksiner og bromerte flammehemmer.

Hvordan påvirker dette egentlig fisken i Mjøsa og menneskene som i sin tur spiser fisken?

Sebrafisken gir svar

Dette vet vi foreløpig lite om, mye fordi det er komplekst å måle effekten av påvirkning av miljøgiftblandinger. Nå kan dette imidlertid bøtes på i en kontrollert studie med modellorganismen sebrafisk ved Norges Veterinærhøgskole (NVH).

I kjelleren på høgskolen svømmer intetanende små akvariefisk rundt i kar merket Mjøsahøy, Mjøsalav, Losna og kontroll med flere. Fiskene er medlemmer av “Aleström Zebrafish Lab”, og omtrent 1800 av labens sebrafisk er med i forsøket.

Det er særlig to grunner til at forskerne bruker akkurat sebrafisk i denne studien. For det første er den lille akvariefisken en velkjent modellorganisme med kartlagt genom, den er liten og billig i drift og har gjennomsiktig embryo.

For det andre er fisk generelt den vanligste kilden til miljøgifter i mennesker.

Ulike konsentrasjoner av gift

I denne studien fôrer forskerne sebrafisken med artemia, som er små krepsdyr. Krepsdyrene er igjen fôret med lever med ulike konsentrasjoner av miljøgifter som finnes i Mjøsa og Losna, et område nord for Lillehammer.

For å se på effekten av ulike nivåer av miljøgifteksponering, blir fisken foret med tre ulike miljøgiftkonsentrasjoner fra Mjøsa; lav, medium og høy. Losna er en naturlig kontroll og noen fisk får også fôr uten noen form for gift.

- Det er foring av fisken med ulike giftkonsentrasjoner som finnes naturlig som gjør denne studien så verdifull, sier professor Erik Ropstad.

Han er prosjektleder for ZebPOP, som studien heter. Med på studien er også Peter Aleström ved NVH, og forskere fra Veterinærinstituttet, Universitetet i Oslo og Norsk institutt for vannforskning.

Hva skjer?

Miljøgiftene som sebrafisken blir fôret med er alle menneskeskapte gifter. De brytes ikke ned i naturen, de hoper seg snarere opp i næringskjeden.

Fra arktiske strøk er det kjent at særlig isbjørn og polarmåker er påvirket av disse giftene: Det er rapportert om isbjørn med nedsatt immunforsvar og polarmåker som legger egg med så tynt skall at måsungene dør før klekking.

Det er også vist på mennesker at barn eksponert i mors liv kan ha dårligere læringsevne og hukommelse.

Påvirket er også sebrafisken, selv om det er for tidlig å si i hvor stor grad, da studien langt fra er avsluttet. Foreløpige resultatet viser effekt på både genetisk nivå og populasjonsnivå.

En av konklusjonene Ropstad og Aleström kan trekke er at det skjer en opphopning av gifter mellom generasjonene av sebrafisk.

Overlevelsen går også ned med påvirkning av miljøgifter, og på populasjonsnivå skjer det en forandring i kjønnssammensetningen: Det blir flere hanner. Pussig nok går kroppsvekten til fisken opp.

Til høsten vil forskerne også undersøke hvordan eksponeringseffekter forårsaket av miljøgifteksponering samvirker med andre miljøfaktorer som for eksempel tettheten av fisk.

Oljeforurensing

Et annet miljøprosjekt hvor sebrafiskene er involvert, er Predfish. Dette er et nordisk prosjekt hvor forskerne ser på effekten av spillvann fra oljeplattformer på sebrafisk i laboratoriet og torsk ute i felten i en gradient fra en oljeplattform.

Innsamlingen av data i dette prosjektet er akkurat avsluttet, og forskerne jobber på spreng med å analysere dem. Foreløpige resultater tyder klart på at noe skjer med fisk som er i kontakt med miljøgifter fra oljeplattformer: 260 av kjente gener, samt 60 ukjente, i sebrafisken endrer aktiviteten.