Det er stort behov for godkjente deponier for alunskifer – en bergart som kan sove fredelig i flere hundre millioner år, men den kan bli både sur, giftig og kostnadsdrivende hvis den graves opp eller forstyrres på andre måter.
Alunskifer som kommer i kontakt med luft sveller så mye at volumet kan øke med opptil 200 prosent. Resultatet er en flatbrød-aktig struktur med dårlig bærekraft. (Foto: NGI)
Svartskifer/alunskifer
Svartskifer/alunskifer er en sedimentert bergart som ble dannet fra marine avsetninger av leire under oksygenfrie forhold for 500–600 millioner år siden.
Bergarten er skifrig og svart og inneholder kvarts, illitt (glimmer), litt feltspat, karbonat, og kismineraler.
Svartskiferen i Sør-Norge forekommer hovedsakelig i Oslo-feltet, fra Porsgrunn/Skien i sør til Hamar og Lillehammer i nord.
Alunskiferen er spesielt vanlig i Oslo, hvor det er områder med alunskifer på Akershus festning, i hele sentrum med Stortinget og Domkirken, i Konows gate ved Ekebergskråningen, Tøyen-området og deler av Trondheimsveien.
Black shale
”Black shale” var et brukerstyrt innovasjonsprosjekt (BIP) med støtte fra Norges forskningsråd.
I regi av prosjektet er det utarbeidet en metode for identifisering av svartskifer/alunskifer i tre ulike fareklasser.
NGI og Statsbygg, som var prosjektansvarlig, har også foreslått nye retningslinjer for bygging på og håndtering av alunskifer og metoder for reduksjon av skadevirkninger.
Erfaringene og resultatene fra prosjektet er publisert på internettsiden www.blackshale.no, slik at alle som frykter problemer med alunskifer kan gå dit for å hente informasjon. I tillegg til NGI og Statsbygg, deltok Bioforsk, Multiconsult, Statens vegvesen, Løvlien Georåd, NTNU, SWECO, UiO, NGU, SINTEF og Veidekke.
– Det er stort behov for et deponi for alunskifer i Oslo-regionen. sier Kim Rudolph-Lund ved Norges Geotekniske Institutt (NGI).
Han har ledet alunskifer-prosjektet “Black Shale”, som nylig ble avsluttet.
Alunskifer og den beslektede svartskiferen er i utgangspunktet naturlig forekommende bergarter.
De fleste bergarter kan graves opp og sprenges i stumper og stykker uten at de forandrer egenskaper, men alunskifer kan reagere på en måte som gjør at den passive bergarten blir til en aktiv forurensningskilde.
Alunskifer inneholder også en rekke giftige tungmetaller som kadmium, kobber, nikkel og sink, men også arsen, uran og kvikksølv.
Svovelsyren fører til at tungmetallene i alunskiferen løses ut og havner i avrenningsvannet, som kan ødelegge lokale grunnvannsforekomster eller drepe både fisk, bunndyr og planter hvis vannet kommer ut i et vassdrag.
På toppen av alle de andre problemene, kan alunskifer inneholde opptil 170 mg/kg av radioaktivt uran, som kan gi opphav til den usynlige og luktfri gassen radon.
Nærmere Oslo
I dag finnes det bare ett godkjent deponi for alunskifer i hele Norge, nemlig på Langøya utenfor Holmestrand.
– Den store aktiviteten i byggebransjen i Oslo-regionen gjør at det er nødvendig med et nytt deponi som helst bør ligge nærmere Oslo, forteller Kim Rudolph-Lund.
Behovet for et nytt deponi forsterkes ved at Statens strålevern har vedtatt nye forskrifter som innebærer at alunskifer med et for høyt strålingsnivå skal behandles som farlig avfall.
I Norge finnes svartskifer/alunskifer hovedsakelig i det geologiske Oslo-feltet, som strekker seg fra Langesund i sør til Hamar og Lillehammer i nord. (Kart: NGU Berggrunnsgeologidatabasen)
– Det nye deponiet bør være spesielt tilpasset mottak av alunskifer, sier Rudolph-Lund.
Han anbefaler at næringslivet snarest søker Fylkesmannen om konsesjon til å etablere et nytt deponi, i samarbeid med de berørte kommunene.
– Hvis ikke det skjer, kan resultatet bli at byggebransjen får problemer når det ikke lenger finnes et sted å gjøre av den forurensende alunskiferen, sier han.
Smeltet snø
Alunskifer er en bergart med, mildt sagt, merkelige egenskaper.
Annonse
Da den sju kilometer lange jernbanelinjen fra Jaren på Gjøvikbanen til Røykenvik ved Randsfjorden ble anlagt på slutten av 1800-tallet, ble det brukt knust alunskifer som fyllmasse på deler av strekningen.
Resultatet var at strekningen var snøfri om vinteren i mange år, fordi fyllmassen utviklet så mye varme at snøen smeltet.
På 2000-tallet etablerte en grunneier i Akershus-kommunen Enebakk et deponi for mottak av overskuddsmasser fra byggeprosjekter i Oslo-regionen.
Grunneieren ante fred og ingen fare, helt til en lokal miljøaktivist oppdaget at bekken ut fra deponiet var blitt rød og giftig. Årsaken var at de deponerte massene inneholdt alunskifer.
Deponier med alunskifer har også nylig forårsaket forurensninger flere andre steder i Akershus og på Sørlandet.
