Soldater fra Telemark-bataljon har trent opp kurdiske Peshmerga-soldater i grunnleggende ferdigheter som skyting, sanitet og enkle stridsteknikker. Bildet er fra en leir ved Erbil i Nord-Irak i 2015. (Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret)
Hvorfor velger noen å dra i krig frivillig?
Forsker har intervjuet seks ikke-kurdere som har valgt å reise til Syria for å slutte seg til kurdiske væpnede grupper.
Når folk hører ordet fremmedkriger, tenker de fleste kanskje på IS.
Unge, sinte menn eller kvinner som har dratt til Syria for å støtte den Islamske stat (IS).
Men bildet er mer komplisert enn som så. Også blant dem som kjemper mot IS finnes det fremmedkrigere.
Blant annet har kurdiske grupperinger i Syria og Irak rekruttert fremmedkrigere fra mange ulike land, blant annet Norge.
Forsker Nerina Weiss fra Fafo har intervjuet seks frivillige som i utgangspunktet ikke har kurdisk tilknytning. Målet har vært å finne ut hva som er motivasjonen bak mobiliseringen.
De seks fremmedkrigerne som ble intervjuet, kommer opprinnelig fra Spania, Canada, USA, Norge, Storbritannia og Tyskland.
Fremmedkrigerne oppga en rekke ulike grunner for at de oppsøkte konflikten i Syria.
Frykt og avsky
Mange av de frivillige fortalte at de hadde blitt sterkt rystet over mediebildene fra Syria og Irak.
Samtlige trakk frem ønsket om å bekjempe IS og dens brutalitet. De var indignert over Vestens manglende evne til å stoppe IS og følte et ansvar for å bidra.
En av de frivillige, som kom fra Spania, nevnte frykten for at hjemlandet igjen skulle bli en del av Kalifatet.
Eventyrlyst og kjedsomhet
Flere av de frivillige var tidligere soldater.
Noen av disse fortalte at de hadde problemer med å tilpasse seg det «sivile livet», og flere savnet det militære brorskapet.
En av de frivillige hadde kjempet med amerikanske styrker i Irak, og fortalte at han ville dra tilbake for å fullføre jobben.
Ideologi og politisk overbevisning
Flere av de frivillige som hadde kjempet med de syrisk-kurdiske styrkene YPG og YPJ, oppga at de er fascinert av det politiske prosjektet.
For YPG er drømmen å forvandle de kurdiske områdene i Nord-Syria til en demokratisk konføderasjon der religionsfrihet, likeverd mellom etniske grupper og likestilling er sentrale verdier. En oppga misnøye med det kapitalistiske samfunnet hjemme som en av årsakene til at han dro.
– Om de frivillige var politisk motivert i utgangspunktet, eller om dette er noe som har dukket opp mens de oppholdt seg i Syria, er ikke alltid like klart, mener Nerina Weiss.
For selv om samtlige ville bekjempe IS, var det ikke alltid klart hvorfor de hadde valgt kurderne.
En del av de frivillige oppga at det var rent praktiske årsaker til at de sluttet seg til kurderne. Det var lettest å komme seg inn i Syria via Irak.
– Ofte er det tilfeldigheter som avgjør nøyaktig hvilken gruppe de frivillige slutter seg til. Hvem du møter på andre siden av grensen og hvilket nettverk disse har kan avgjøre hvem du til slutt slåss med.
– At du kjemper med en gruppe betyr ikke nødvendigvis at du deler deres ideologi, understreker Weiss.
Helter eller terrorister?
Felles for fremmedkrigerne er at de går en usikker fremtid i møte når eller dersom de skulle velge å vende tilbake til hjemlandet. Noen av dem har i sosiale og tradisjonelle medier vært åpne om at de har tatt liv i kamphandlinger. Så langt er ingen av de kurdiske frivillige blitt straffet. Men flere er blitt tiltalt.
– Disse fremmedkrigerne ble jo i utgangspunktet sett på som gode radikale. De dro ned for å kjempe med allierte grupper mot IS, påpeker Weiss.
Kurdiske grupper er trent opp og støttet av blant annet Norge, Tyskland og USA. Men etter hvert som kamphandlingene har flyttet på seg, opplevde flere av de frivillige at de kjempet sammen med kurdiske grupperinger som ikke er like «spiselige» i alle vestlige land.
I januar gikk tyrkiske styrker inn i Afrin-provinsen i Syria for å angripe mål tilhørende kurdiske militser, blant annet YPG. Plutselig sloss flere av de «gode radikale» mot Nato-landet Tyrkia.
Det finnes ingen fasit
Forskningen på de kurdiske fremmedkrigerne er en del av Radiskan. Et forskningsprosjekt som de siste fire årene har forsøkt å belyse ulike sider ved radikalisering i Skandinavia.
Her har forskere studert det forebyggende arbeidet som er gjort, hvordan mennesker blir mobilisert og rekruttert til radikale miljøer og hvordan vi jobber for å få radikale, for eksempel fremmedkrigere, tilbake til samfunnet.
Prosjektet har vært ledet av sosialantropolog Therese Sandrup ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).
– Alle de skandinaviske landene har handlingsplaner mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Men det har vært stor usikkerhet rundt hvordan oppgavene best skal løses i praksis, sier Sandrup.
De som tror Radiskan har funnet noen løsning på problemet radikalisering, vil nok bli skuffet, mener Sandrup.
– Målet har aldri vært å finne en oppskrift på forebygging eller en kur mot radikalisering. Men forhåpentlig vil arbeidet vi har gjort gi grunnlag for refleksjon og større bevissthet rundt hvilke tiltak vi setter i gang.
Du kan lese mer om prosjektet i en ny utgave av VITEN som er ute nå. Magasinet er sluttrapporten til et forskningsprosjekt om radikalisering i Skandinavia (Se faktaboks).
Radiskan
- Målet med prosjektet har vært å få kunnskap om hvordan radikalisering forebygges i praksis, og hvordan tiltakene oppleves av dem som skal forebygge og av dem som er i målgruppene.
- Prosjektet er et samarbeid mellom Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), forskningsstiftelsen Fafo, Århus Universitet og Universitetet i Oslo
- Radiskan er finansiert gjennom Norges forskningsråds program for samfunnssikkerhet 2013–2018 (SAMRISK II) og FFI, og har hatt et budsjett på 11 millioner kroner. Arbeidet ble startet opp i 2014 og avsluttes i 2018.
- Forskerne som har deltatt er Therese Sandrup, Nerina Weiss, Mette-Louise Johansen, PhD-stipendiat Alida Skiple og masterstudentene Siri Høyem Christiansen, Alexandra Felski, Stine Jønsson og Erik Lindbæk Kruse.
