Margaret Mead er en av verdens mest berømte antropologer og kjent langt utover fagets kretser.

Det som gjorde henne så berømt, var hennes feltarbeid på Samoa som resulterte i boken Coming of Age in Samoa. Den utkom i 1928.

Innholdet i boken var oppsiktsvekkende. I 1983 ble Mead anklaget for å tolke forholdene på Samoa i tråd med egen ideologi og holdning til vestlige normer.

Men kritikeren, Derek Freeman, ble anklaget for det samme.

Et frigjort seksuelt paradis

Mead dro som nyutdannet antropolog fra Colombia-universitetet i New York til stillehavsøyen Samoa for å studere deres ikke- vestlige levesett. Dette var i 1925. Da var Mead 24 år gammel.

Hun var opptatt av ungdomskulturen og spesielt unge kvinner og familierelasjoner. Det hun oppdaget på Samoa, var et samfunn totalt annerledes enn det hun kjente fra USA.

Her var samfunnet ikke preget av kyskhet, men fri seksuell utfoldelse for både menn og kvinner, både før og etter ekteskapsinngåelse. Familiebåndene syntes også å være svakere enn i hennes egen kultur.

I det store og hele synes overgangen fra barn til voksen å være relativt problemfri og ikke preget av det samme stress som i vestlig kultur. Et avslappet, frigjort seksuelt paradis av en sydhavsøy.

Mange lesere ble sjokkert over innholdet i boken. Her var et samfunn hvor kvinner fritt kunne ha tilfeldig sex.

En akademisk stjerne

Tilbake på universitetet startet hun på det som ble hennes livslange prosjekt innen antropologi; toleranse for kulturelt mangfold, menneskeverd og likebehandling på tvers av rase, kjønn eller religion.

Publiseringen av Coming of Age in Samoa brakte henne til den akademiske stjernehimmelen. Boken ble en klassiker og ble ofte brukt i debatter om seksuell frigjøring.

Mead var den første antropolog som interesserte seg for barns oppvekst, og hvordan tradisjoner og verdier overføres mellom generasjoner.

Hun hadde også et engasjement i sitt eget hjemland og hvordan forståelse for andre kulturer kunne gi et viktig bidrag.

Hun fortsatte med feltarbeid på Bali og Ny-Guinea. Og det er sjelden at forskere får en slik status blant dem man forsker på som det Mead fikk.

Da meldingen om at hun var død kom i 1978, ble de oppsatte radioprammene på Ny-Guinea erstattet med sørgemusikk.

Samtidig, et annet sted på kloden, satt en annen antropolog og arbeidet med en bok også med et oppsiktsvekkende innhold.

Fem år etter at Mead døde publiserte new zealenderen Derek Freeman på det anerkjente Harvard Universitetsforlag en systematisk kritikk av den store mesteren med boken Margaret Mead and Samoa: The Making and Unmaking of an Antropological Myth.

En annen konklusjon

Feeeman, født 15 år etter Mead, hadde fulgt i hennes fotspor til Samoa, helt bokstavelig. Han dro til Samoa på feltarbeid i 1940. Han ble der i 3 år, bodde hos en samoisk familie og lærte seg språket flytende.

Dette var i kontrast til den unge Mead som hadde bodd 9 måneder hos familien til en amerikansk marineoffiser da hun gjorde sitt feltarbeid. Mead lærte seg svært lite av språket og all kontakt med hennes unge informanter gikk via tolk.

Freeman satt igjen med et annet inntrykk av Samoa enn det han hadde fått gjennom lesingen av Coming of Age.

Freeman var spesielt indignert over Meads fremstilling av idylliseringen av ungdomstiden med fri seksuell eksperimentering.

Tvert imot syntes dette å være under streng moralsk regulering. Han fant også en høy forekomst av voldtekt, selvmord og drap i en mannsdominert macho-kultur.

Freeman fikk kontakt med to av de unge jentene som hadde vært Meads informanter. De da voksne kvinnene kunne fortelle Freeman at de hadde løyet for den ”godtroende hvite piken”.

Tvert imot var jomfrudommen høyt beskyttet til de ble gift. Det utsvevende sexlivet hadde bare vært en spøk. Mead hadde skapt en myte om det samoiske samfunnet, hevdet Freeman.

Forutinntatt

Freeman hevdet at Mead ikke bare hadde gjort dårlig og grunt forskningsarbeid og blitt løyet for. Hun var også forutinntatt. Hun fikk det hun så på Samoa til å passe inn i den ideologien hun selv hadde.

Mead var del av et radikalt kunstner- og bohemmiljø i New York, hvor det ble eksperimentert med ulike livsformer. Freeman antydet at Mead var bifil og var i opposisjon til samfunnets moral.

Boken Margaret Mead and Samoa: The Making and Unmaking of an Antropological Myth vakte stor oppsikt innen antropologikretser.

Margaret Mead var fagets førstedame. Det hadde riktignok kommet enkelte kritikker mot metodikken i hennes første feltarbeid tidligere, men aldri med et slikt personfokus på hennes psykologisering som den Freeman sto for.

Med dette hadde Derek Freeman selvfølgelig lagt hodet sitt på den akademiske hoggestabben.

Hans kritikk av Mead, som forutinntatt, ble slengt tilbake mot ham selv. Han ble også kritisert for å vente til etter Meads død med å publisere boken.

Freeman hadde forsøkt å få den publisert tidligere, men ikke fått en utgiver til å gjøre det. Han hadde også sendt manuskriptet til Mead for kommentarer før hun døde. Noe hun ikke gjorde, enten hun var for syk eller ikke ønsket det.

Noen hevdet også at det var de voksne informantene som løy, at de ikke lenger ville vedkjenne seg et utsvevende sexliv nå i voksen alder i et samfunn mer preget av vestlige verdier enn på 1920-tallet.

Freeman ble også kritisert for å henge seg opp i det seksuelle, da Meads bok omhandlet så mye mer enn dette. Han ble også beskyldt for å forsøke å sverte en svært respektert forsker for selv å kunne bli berømt.

Men Freeman dokumenterte påstandene sine om streng seksualmoral blant annet ved å vise til dommer fra rettsvesenet om utroskap på 20- tallet.

To skoler

Flere ganger opp gjennom historien hvor det har vært påstander om fusk og uredelighet forskere imellom, er det en grunnleggende faglig uenighet i bunnen av konflikten.

Så også med Freeman og Mead.

På den ene siden en radikal kulturforståelse som Mead sto for, på den annen en mer biologisk orientert retning for hva som påvirker menneskelig atferd. Et spørsmål om arv eller miljø.

En debatt som svinger som en pendel opp gjennom forskningens historie.

Kilder:

SCANDALS & SCOUNDRELS – SEVEN CASES THAT SHOOK THE ACADAMY, Ron Robin, University of California Press, 2004

Verdens mest kjente antropolog, kronikk av Prof. emer. Arne Martin Klausen, Dagbladet, 16.12.2001

Wikipedia