Max Planck-selskapet driver i dag 80 forskningsinstitutter over hele Tyskland og i utlandet, hovedsakelig innen naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora.

I 2006 ble selskapet utpekt som verdens beste forskningssenter utenfor universitetene av Times Higher Education Supplement.

Men selskapet har en mørk historie, viser professor emeritus Øyvind Foss ved Universitetet i Stavanger i boken Forskning og folkemord. Tysk vitenskaps mørke fortid.

I selskapet fantes det under krigen fremragende forskere, og både medløpere til og motstandere mot nazismen. Foss har særlig sett på instituttene for fysikk, kjemi, fysikalsk kjemi og humangenetikk/antropologi og de vitenskapelige, politiske og etiske utfordringene knyttet til kjernefysikk og rasehygiene.

Gassangrep

Selskapet ble grunnlagt i 1911 som Keiser Wilhelm-selskapet (KWG), og ble tidlig involvert i politikk da flertallet i selskapet støttet første verdenskrig som de mente ville gi gevinst for tysk ekspansjon kulturelt og økonomisk.

- Forskere i selskapet tok også direkte del i krigsarbeidet og en av selskapets mest profilerte forskere i fysikalsk kjemi, Nobelprisvinneren Fritz Haber, tok initiativet til å bruke gass mot de allierte troppene.

- 15. april 1915 ledet Haber personlig historiens første klorgassangrep ved Ypern i Belgia, forteller Foss.

Albert Einstein

Den mest kjente forskeren tilknyttet Keiser Wilhelm-selskapet var Albert Einstein.

- Da 93 intellektuelle og kunstnere 4. oktober 1914 offentliggjorde et manifest til støtte for den tyske krigsinnsatsen, nektet Einstein å skrive under. Få dager senere støttet han et opprop mot krigen, sier Foss.

Einstein fikk Nobelprisen i fysikk i 1921. Men etter hvert ble situasjonen stadig mer uholdbar i Tyskland for den jødiske forskeren som også var blitt radikalisert politisk.

Da Hitler kom til makten i 1933 var Einstein på reise i USA.

- Han vendte kun én gang tilbake til Tyskland, inkognito i 1952. Allerede i 1948 ga han begrunnelsen i et brev til Otto Hahn: «Tyskernes forbrytelser er virkelig de mest avskyelige historien kan oppvise fra en såkalt sivilisert nasjon. Holdningen til tyske intellektuelle – betraktet som klasse – var ikke bedre enn pøbelens», siterer Foss.

Rasehygiene

Etter initiativ fra genetikere og medisinere ved Keiser Wilhelm-selskapet ble det i 1926 opprettet et institutt for antropologi, menneskelig arvelære og eugenikk.

- Innen antropologien skulle det tyske folks antropologi og arvepatologiske egenskaper studeres. Menneskelig arvelære skulle studere arveanleggenes betydning for normale eller patologiske kroppslige og åndelige egenskaper.

Resultatene fra disse to områdene dannet grunnlaget for eugenikken hvor vitenskapelige metoder kunne utprøves for å bedre den arvelige helse og kraft i befolkningen, sier Foss. 

Da nazistene kom til makten i 1933 var dette instituttet og instituttet for silikatforskning de to eneste i Keiser Wilhelms-selskapet som involverte seg i partipolitikk.

Josef Mengele

I 1938 ble en ung og lovende lege, Josef Mengele, ansatt som assistent for direktøren ved instituttet, Ottmar von Verschuer.

- Like før kapitulasjonen i 1945 ble viktige papirer, som korrespondansen mellom instituttet og laboratoriet i Auschwitz, hvor Mengele utførte sine grusomme medisinske forsøk på mennesker, ødelagt.

- Derfor lyktes det for de som hadde samarbeidet med Mengele å skjule sin skyld i flere tiår, helt til arkivene ble åpnet i 1998, poengterer Foss.

For dyr kjerneforskning

Nobelprisvinner i fysikk, Max Planck, som var president for Keiser Wilhelm-selskapet i 1933, greide til å begynne med å holde Hitler og nazistene unna selskapet ved å vise til vitenskapens frihet – og at denne friheten også betød frihet fra statlig inngripen.

Da den overbevisste nasjonalsosialisten Albert Vögler overtok som president i 1938 ble selskapet imidlertid nazifisert.

I 1938 tok fysikeren Otto Hahn det første steget mot utviklingen av atombombe da han greide å spalte uranatomet.  Men rustningsminister Albert Speer mente kjerneforskningen var for dyr og usikker og valgte i stedet å bruke pengene på raketter og fly.

- De tyske vitenskapsfolkene trodde det var langt vanskeligere å framstille en atombombe enn det viste seg å være. I virkeligheten var nazistene sjokkerende nær atombomben, påpeker Øyvind Foss.

Etterkrigstid

Etter krigen overtok Otto Hahn som president for selskapet som skiftet navn fra Keiser Wilhelm-selskapet til Max Planck-selskapet.

Selv om Hahn, som fikk Nobelprisen i kjemi for 1944 under Nobelseremonien i Stockholm i 1946, verken var nazist eller antisemitt, nektet han og flertallet av forskerne i selskapet å ta noe oppgjør med fortiden.

- Her var det yngre forskere som gjorde seg til talsmenn. At det var et ubestridelig faktum at flere institutt, blant annet Hahns eget, hadde arbeidet for krigsindustrien ble avvist som løgn. Ansatte som hadde vært overbevisste nasjonalsosialister ble beskyttet. Man måtte vende blikket framover, het det.

- Få av forskerne hadde skyldfølelse for forskningsprosjektene de hadde utført for krigsindustrien, eller rasehygienen under NS-systemet. De som hadde dårlig samvittighet, unnskyldte seg med at de bare hadde vært et tannhjul i maskineriet, et offer for systemet, fortsetter Foss.

Oppgjøret

Men i 1997 satte Max-Planck- selskapets nye president, professor Hubert Markl som ble født i 1937, ned en kommisjon som skulle granske Keiser Wilhelm-selskapets rolle under nazismen.

I 2001 kunne han presentere konklusjonen om at det var funnet overbevisende vitenskapelig belegg for ideologisk medansvar og til dels aktiv medvirkning av direktører og medarbeidere ved flere biologvitenskapelige institutter for forbrytelser under nasjonalsosialismen.

- Historien om keiser Wilhelm/Max Planck-selskapet viser hvor viktig det er å være oppmerksom på mulig misbruk av forskningsmetoder og resultater, framholder Foss