Balansen mellom å beskytte et barn i forskning, men allikevel spørre dem om vanskelige og såre ting, kan sammenlignes med å balansere på line.

Det gjelder at man ikke faller ned, ikke trår feil.

Carolina Øverlien, sosiolog og forsker på Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS), kjenner seg igjen.

Hun har i hele sin yrkeskarriére arbeidet med tematikken barn og unge i vanskelige livssituasjoner.

– Før jeg tok doktorgraden i Sverige, skrev jeg en masteroppgave om barn og unge som hadde opplevd vold i hjemmet. Da hadde jeg kontakt med et krisesenter for mishandlete kvinner. Mitt fokus var barna, som var et tema som det var forsket svært lite på i Norden. Siden da, i 1995, har jeg arbeidet med spørsmål som handler om vold og barn, forteller Øverlien.

Forskningen har brakt Øverlien i kontakt med mange barn og unge som har vært utsatt for vold og overgrep.

– Det er strenge regler for slik forskning, forklarer hun. – Alle prosjektene må ha tilrådning fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD).

– Noen ganger har jeg også søkt Regional forskningsetisk komité for medisin og helsefag. Men de har avvist søknadene fordi det ikke handler om helseforskning.

– Jeg er opptatt av barnet. Det er viktig at barnets stemme blir hørt. Derfor er jeg glad for at vi i Norge tillater den type forskning jeg gjør mye av. I følge Barnekonvensjonen skal barnet beskyttes, men det har i mange år vært altfor mye oppmerksomhet om beskyttelse versus retten til å bli hørt.

- Jeg vet at min australske kollega har hatt problemer med å få godkjenning for sine prosjekter, som vi har system for å håndtere i Norge.

Er samtykke informert nok?

Når det er påkrevet ber Øverlien alltid om samtykke fra foreldrene, før hun snakker med barnet. Loven regulerer når barnet selv kan ta avgjørelsen, og når enten verge eller forelder må kontaktes.

- Jeg vil helst snakke med barnet alene. En gang satt barnet på fanget til mor, hun satt veldig nært og klappet på barnet hele tiden. En slik intervjusituasjon er ikke god, og kan påvirke hvordan barnet svarer.

Øverlien føler at begrepet fritt informert samtykke lett kan bli vanskelig.

– Hvordan kan jeg vite at barnet og foreldre forstår til fulle hvorfor jeg forsker, og hva de sier ja til å være med på? Jeg har en viktig oppgave i disse møtene å definere min rolle: Jeg er forsker, ikke hjelper. Noen kan kanskje tro at jeg kan bidra til en bedre situasjon for det enkelte barn.

Frivilligheten kan også diskuteres. Hvis en ungdom på institusjon får vite av lederen der at nå skal det foregå et forskningsprosjekt, kan ungdommen føle det er viktig å bidra, men egentlig ha liten lyst.

- Jeg kan nok aldri gardere meg mot slike forhold, men er veldig oppmerksom under intervjuet. Om jeg får en følelse av at ungdommen egentlig ikke ønsker å bidra, sjekker jeg det ut, for eventuelt  å avslutte intervjuet.

Portvakter og portåpnere

Øverlien er opptatt av å bygge tillitt mellom seg selv og den som blir intervjuet, men også i forhold til lederen på de stedene hun går inn og forsker.

Hun kaller de involverte for portvakter og portåpnere. 

En portvakt er den personen som står nærmest barnet og skal beskytte det.

- Når jeg bygger tillitt i forholdet til den personen – om det er en leder på krisesenter eller en forelder – kan akkurat denne personen være nødvendig for at jeg får snakke med barnet eller ungdommen. Da går personen fra å være en portvakt til å bli en portåpner.

De som er med, må ha tro på at forskning nytter, at det kan lede til noe godt.

Kan stoppe intervjuet

Øverlien forteller at hun har snakket med barn helt ned til 5-årsalder.

– Jeg samtaler som oftest med barna bare én gang. De er på krisesenter en kort tid, og det er da jeg har mulighet til å komme i kontakt med dem.

Tryggheten i situasjonen er helt avgjørende.

- Vi ønsker å skape en atmosfære rundt barnet som er det motsatte av den vonde opplevelsen de har med seg. Jeg opplever at barn selv også kan beskytte seg ved at de kan bestemme hva de vil si noe om, og de kan stoppe samtalen hvis de ikke liker spørsmålene.

Har du selv stoppet et intervju?

– Det har jeg gjort mange ganger, men avrunder da på en god måte slik at informanten ikke opplever at noe er galt eller ikke er bra nok for eksempel.

Øverlien er opptatt av å ikke bli nok en voksen som svikter. Det ble tydelig for henne da hun over lengre tid bodde på en institusjon for vanskeligstilte jenter. 

- Fordi jeg bodde på institusjonen, ble jeg kjent med flere av dem utenfor selve intervjusituasjonen. Da var det spesielt viktig å klargjøre at jeg var forsker, medmenneske ja, men ikke terapeut eller omsorgsperson for dem. Denne balansen mellom nærhet og distanse er ikke lett. Da jeg gikk derfra, skulle jeg ikke savnes, min kontakt med dem var slutt. Ingen fikk mitt telefon-nummer for eksempel.

Nøyaktig, men anonymt

Alle som arbeider med kvalitativ forskning og små grupper, vet at det stilles store krav til hvordan resultat publiseres. En forsker har plikt til å anonymisere på en slik måte at ingen kan kjenne seg igjen. Det er en metodisk utfordring som løses på ulikt vis.

Carolina Øverlien er tydelig på hvordan hun løser dilemmaet.

– Jeg skriver ikke om på det innsamlede materialet. Sitatene jeg bruker er nøyaktig slik jeg fikk dem. Men jeg velger ofte bort deler av intervjuet – både for å beskytte informanten, men også for at jeg ikke vil komme i nærheten av det noen kan kalle sosial pornografi, for vi berører ofte kontroversielle tema.

Hun anonymiserer alle personer, steder eller andre kjennetegn.

– På NKVTS utfører vi forskning på oppdrag fra departementer eller gjennomfører prosjekter med midler blant annet fra Norges forskningsråd. Vi skal selvfølgelig levere resultat. For min egen del vil jeg si at forskningsarbeidet hadde vært uten mening hvis jeg ikke kunne bringe tilbake ny kunnskap som kan gi noe til de gruppene jeg studerer.

Ydmyk

Øverlien mener at både erfaring og kunnskap har gjort henne bedre som forsker.

– Når jeg tenker tilbake, har jeg sikkert gjort feil. Underveis gjelder det å være åpen og ærlig; det er det beste man kan gjøre – de etiske valgene og diskusjonene må være med i hele prosessen.

Når en forsker kommer så tett på barns lidelse, setter det spor, også for Øverlien:

– Jeg «bærer» mange informanter med meg, noen husker jeg bedre enn andre. Slik blir arbeidet også en del av meg.