Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Barn som utsettes for vold kan utvikle alvorlige psykiske og atferdsmessige problemer som depresjon, angst, aggressiv atferd og posttraumatiske plager. Som voksne kan de få emosjonelle og relasjonelle problemer. (Foto: Microstock)
Vold i hjemmet
Verdens helseorganisasjon (WHO) bruker begrepet vold som et overordnet begrep for fysisk vold, psykisk vold, seksuell vold og omsorgssvikt.
De nordiske landene er blant landene i verden med totalforbud mot vold mot barn, og har kommet som følge av en rekke endringer i loven.
Sverige var først ute - i 1979 - med å forby foreldre å straffe barna fysisk.
I Norge reguleres totalforbudet i Barneloven § 30, som spesifiserer at barnet ikke må utsettes for vold, heller ikke i oppdragelse av barna.
Bruk av vold og skremmende, plagsom eller hensynsløs atferd overfor barn er forbudt.
Kilde: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
Omfang av vold i hjemmet
Her er en oversikt over hovedresultatene fra undersøkelsene i Norge, Sverige og Danmark:
Norge: 17 prosent av ungdommene med minoritetsbakgrunn fra ikke-vestlige land sier de har blitt utsatt for grov vold, mot 4 prosent for etnisk norske ungdommer. Også ungdommer fra vestlige land utsettes for grov vold tre ganger oftere enn etniske norske barn.
Kilde: Vold og overgrep mot barn og unge av Svein Mossige og Kari Stefansen (2007).
Sverige: 3,2 og 1,5 prosent av henholdsvis svenskfødte jenter og gutter oppga å ha blitt slått mange gangert. Tilsvarende oppga henholdsvis 7,4 og 11,3 prosent av de utenlandsfødte jentene og guttene å ha opplevd det samme. Marginale forskjeller når det gjaldt straff gjennom sanksjoner eller å ha blitt ignorert av foreldrene. En overvekt av minoritetsguttene hadde opplevd trusler om vold fra foreldrene og vært utsatt for straff i form av utestengelse fra hjemmet.
Kilde: Kroppslig beskaffning ock annan kränkning av barn i Sverige, Elevundersøkelsen (2011).
Danmark: Én av fem av alle ungdommer har vært utsatt for vold fra foreldre det siste året. Barn fra hjem der det snakkes flere språk enn dansk, er mer utsatt. Når det er snakk om enkeltstående voldsepisoder er det omtrent ingen forskjell på de to gruppene. Når det gjelder å være utsatt for vold flere ganger, rapporterer 10,6 prosent av de som kun snakker dansk hjemme at de har vært utsatt for dette mens 26 prosent av de som snakker andre språk enn dansk rapporterer det samme.
Kilde: Vold mot unge i Danmark (2010)
Et vidoeavhør som nylig ble avspilt i Drammen tingrett vakte sterke reaksjoner i lokalmiljøet. To gutter fortalte om slag med belter og timer i skammekroken der de på bare knær måtte stå på et gulv dekket med harde erter.
I prosedyren påpekte aktor at dette er en kulturelt betinget avstraffelsesmetode.
Faren ble dømt til 20 måneder i fengsel, 16 av disse betinget, for grov vold mot barna og ektefellen.
Ikke mange ukene etter står nok en barneflokk i tingretten. Ni søsken forteller om skrik, slag og evig frykt for en far som lett lar seg irritere av bagateller. Nå sliter de med depresjon, manglende matlyst, sinne og sosial angst.
Disse to familiene er ikke opprinnelig norske, men har ulik etnisk og religiøs bakgrunn.
Men kunne historiene like gjerne vært fortalt av etnisk norske barn? Er det kulturen til minoritetsfamilier som gjør at far eller mor slår, eller må vi lete andre steder for å forstå?
Ifølge en ny rapport om vold i minoritetsfamilier, så bør vi det.
- Selv om den offentlige debatten ofte setter søkelys på koblingen mellom minoritetsfamilier og vold i hjemmet, så ble det kulturelle og etniske mindre og mindre sentralt etterhvert som vi arbeidet med dette. Det er andre faktorer som fyller ut bildet, sier Marianne Buen Sommerfeldt.
Marianne Buen Sommerfeldt. (Foto: NKVTS)
Hun er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).
Forskerne har gått gjennom studier som viser omfang av vold i alle de nordiske landene. De har sett på hvilke forhold som utgjør en risiko og hva som beskytter minoritetsbarn mot vold. De har også vurdert hvordan denne kunnskapen kan brukes i hjelpetjenestene fremover.
Ulike virkelighetsoppfatninger
Det viser seg nemlig at det er et aldri så lite gap mellom den virkelighetsoppfatningen de ansatte i barnevernet og sosialtjenesten sitter på og det bildet forskerne tegner.
I barnevernets og politiets statistikker er vold mot minoritetsbarn tydelig overrepresentert. Ved Statens barnehus i Oslo utgjør minoritetsbarna en stor andel av de som kommer inn til avhør ved mistanke om vold i hjemmet.
- Praktikere har nok i større grad en forestilling om at minoritetsbarn er mer utsatt. Dette er en klar erfaring fra praksisfeltet, sier Sommerfeldt.
Kari Stenseng, rådgiver i Bufetat Buskerud, forteller at halvparten av akutthenvendelsene gjelder vold mot barn med minoritetsbakgrunn, nærmere bestemt cirka 30 per måned.
Også tallene fra de nordiske landene viser at barn med minoritetsbakgrunn er mer utsatt for vold i hjemmet enn andre barn. Men forskerne advarer mot for bastante konklusjoner.
Både fordi undersøkelsene av voldsomfanget er relativt små og fordi samtlige av undersøkelsene viser at de fleste minoritetsbarna faktisk ikke er utsatt for vold.
Knyttneveslag, juling og dytting
Annonse
Den norske undersøkelsen viser at 80 prosent av ungdommene aldri har opplevd å bli slått av en voksen i familien. Og blant ungdommene som rapporterte å ha blitt slått, oppga flesteparten at det hadde skjedd én eller få ganger.
Andelen barn som ofte blir utsatt for vold - det vil si oftere enn ti ganger - var på to prosent.
Minoritetsbarn har større risiko for å bli utsatt for vold enn andre barn. I den norske omfangsundersøkelsen svarte 17 prosent av ungdommene med minoritetsbakgrunn at de har blitt utsatt for grov vold, mot fire prosent av de etnisk norske ungdommene. (Foto: Microstock)
De fleste av de nordiske undersøkelsene skiller mellom grov og mild vold, der det første omfatter det å bli slått med knyttneve eller gjenstander, og å få juling eller annen vold. Mild vold defineres som det å bli dyttet, ristet, lugget, kløpet eller slått med flat hånd.
Uansett - vold mot barn kan ha alvorlige konsekvenser, både på kort og lang sikt. Barna kan utvikle alvorlige problemer, som depresjon, angst, aggressiv atferd og posttraumatiske plager.
På lang sikt har forskning vist sammenheng mellom vold i barndommen og atferdsproblemer, samt følelser og forhold i voksen alder.
Kritisk til kulturforklaringer
Om du oppfatter problemet som stort eller lite, vil det påvirke hvordan du forstår det.
Som for eksempel i rettssystemet eller barnevernet.
- Mange foreldre mener det er vanlig å bruke vold i oppdragelsesøyemed, sier Kari Stenseng i Bufetat Buskerud.
- Andre sliter med psykiske vansker, mistilpasning i vårt samfunn og mangel på kontroll, og bruker vold for å få respekt og kontroll. Æresrelatert vold forekommer, i hovedsak for å kontrollere familienes jenter, legger hun til.
En rekke studier har kritisert barnevernsansatte for at de i for stor grad bruker familiens kulturbakgrunn til å forstå familievold. Dermed overser de ting som kan være langt viktigere.
Annonse
Noen forskere har også pekt på at barnevernet enten har for liten forståelse for den kulturelle bakgrunnen og dermed griper for tidlig inn i familier, eller at de viser for stor forståelse og dermed griper inn for sjelden.
Sommerfeldt argumenterer sterkt for at kultur ikke er nok til å forklare at minoritetsbarn er mer utsatt for vold fra mor eller far.
(Foto: Microstock)
- Kultur - i form av verdier og oppdragelsesmetoder - danner en ramme for å forstå hvordan familier oppdrar barna. Men det er ikke greit å mishandle barn i noen kulturer. Kultur er ikke en tilstrekkelig forklaringsfaktor, sier Sommerfeldt.
Andre ting spiller en viktigere rolle, som familienes økonomi, sosiale forhold og innvandringshistorie.
Stress utløser vold
Vi bør derfor heller undersøke stresset mange av disse familiene opplever, ifølge forskerne. Et stressnivå som ofte er høyt som følge av at de lever i fattigdom og med få eller ingen mennesker å støtte seg til i hverdagen.
I en svensk foreldreundersøkelse oppga 34 prosent av foreldrene at de hadde vært stresset i den siste konflikten med barnet.
- Dette stressnivået spiller ofte sammen med psykisk helse og foreldrenes selvfølelse og kan påvirke kapasiteten til å gi omsorg. Dette gjelder også etnisk norske familier, sier Sommerfeldt.
En større andel minoritetsfamilier lever i fattigdom, har svakere sosiale nettverk og sliter med traumeerfaringer. Det kan forklare hvorfor det er mer vold blant disse familiene.
- Noen vil mene at dere underkommuniserer betydningen av kultur?
- Ja, det kan hende. Men vi er opptatt av å løfte frem nyansene. Metodiske begrensninger ved undersøkelsene vi har sett på, samt betydningen av andre risikofaktorer enn kultur, gjør at det er nødvendig å være forbeholden med å forklare volden med etnisitet, sier Sommerfeldt.
Annonse
- Å forklare vold med familiens etniske bakgrunn er problematisk og potensielt stigmatiserende.
Hun mener det nå trengs mer kunnskap om hvilken rolle kultur spiller, både i hvordan hjelpeapparatet håndterer problemene og som betingelse for hvordan vold brukes i barneoppdragelsen.
Kultur beskytter mot vold
Kultur kan bidra til å hindre familievold. Og det gjelder uansett hvor i verden du kommer fra.
Mangel på venner, naboer og familie innebærer som nevnt en risiko. Har foreldrene derimot tett og stabil kontakt med folk rundt seg, og opplever at de har en rolle i samfunnet, så er dette også bra for barna.
- Familiens kultur kan både for majoritetsetniske og minoritetsetniske familier virke beskyttende. Det er det sosiale nettverket i seg selv som beskytter, blant annet mot psykososiale vansker og dermed stress. Men også religiøs forankring, tradisjoner og verdier kan være av betydning, forklarer Sommerfeldt.
Kultur som ressurs
Forskerne mener det er viktig å finne ut når kultur er relevant, og å være bevisst på at kultur også kan være en ressurs.
Det betyr at offentlige etater må bli flinkere til å legge fra seg kulturbrillene.
- Det betyr at tiltak må rettes inn mot de risikofaktorene vi vet er forbundet med økt risiko for vold - det vil si sosiale nettverk, økonomi, det å skape tilhørighet til lokalsamfunnet og tiltak for psykisk helse. Alle slike tiltak vil kunne virke forebyggende, sier Sommerfeldt.
I tingretten i Drammen kan det nok hende at forskningen oppfattes som fjern fra deres hverdagserfaringer.
I hvilken grad er dette et problem for forskningen?
- Jeg opplever det ikke som et problem. Jeg opplever heller at begge felt ønsker mer kunnskap - både om omfanget og hvordan vi forholder oss til det, sier Sommerfeldt.
