Åslaug Ommundsen er professor i middelalderlatin og faglig leder for Middelalderklyngen ved Universitetet i Bergen. De siste årene har hun utforsket middelalderens bok- og skriftkultur i Norge, primært gjennom å studere håndskriftfragmenter på latin.

Personlig, vakkert og spennende

Det er over tjue år siden Ommundsen bestemte seg for å reise til Roma for å studere håndskrifter fra middelalderen. Det enkeltstående kurset ble starten på det vi i dag kjenner som en imponerende forskerkarriere.

– Jeg husker fremdeles følelsen jeg hadde da jeg satt i Vatikanbiblioteket og bladde i en bok som var mer enn tusen år gammel. Tanken på at denne boken hadde vært i direkte kontakt med hendene til mennesker som levde i en helt annen tid, var utrolig fascinerende. Ommundsen skrev hovedoppgave om et håndskrift som ble ført i pennen ved Karl den stores hoff på slutten av 700-tallet. Håndskriftet er i dag oppbevart i det tradisjonsrike biblioteket.

Det er mange elementer ved håndskrifter som gjør at Ommundsen aldri blir lei av å fordype seg i materialet.

– Håndskrevne bøker er veldig personlige. Selve håndskriften forteller mye om den som har ført innholdet i pennen. Den kan fortelle hvor du kommer fra, fordi det skriftlige uttrykket varierer fra region til region. Håndskriften din avslører også hvor teknisk flink og erfaren du er og selvfølgelig også i hvor stor grad du mestrer latin. Håndskrifter er en direkte kilde til kulturhistorien vår. Ikke bare gjennom det tekstlige innholdet, men også i form av å være et fysisk produkt av fortiden. Det er stor variasjon, fra de enkleste bruksbøker til kunst i miniatyr, forteller Ommundsen.

Jakten på norske håndskrifter

Da arbeidet med hovedoppgaven var ferdig, begynte hun å undersøke om det fantes lignende materiale i Norge.

– Jeg spurte litt rundt, men fikk til svar at det som fantes, ikke var verdt å bruke tid på, forteller Ommundsen. Men hun gav seg likevel ikke så lett. Mens hun jaktet videre, fikk hun tips om å sjekke fragmentene som lå i Riksarkivet.

– Det viste seg å være en strålende ide. For selv om de norske middelalder-håndskriftene stort sett var tapt, fantes det likevel tusenvis av små biter fra middelalderbøkene som hadde blitt brukt som kontaktledd mellom lærde og religiøse miljøer i Norge og resten av Europa. Jeg ble utrolig glad, for nå forstod jeg at jeg funnet materiale som ikke bare ledet til ett, men mange ulike forskningsprosjekter, forteller Ommundsen entusiastisk.

Viktige kilder til kulturhistorien

Hun bestemte seg for å avgrense arbeidet til å se på hva bokrestene kunne fortelle om kontaktene som hadde eksistert mellom Norge om Europa og hvordan den kulturelle påvirkningen hadde vært i perioden 1100–1300.

Ommundsen søkte stipend fra Trond Mohn stiftelse og fikk tilslag.

– Med stipendet fra Trond Mohn fikk jeg mulighet til å bygge opp et forskerteam på fire som kunne jobbe fulltid med forskningsprosjektet Frå fragment til bokhistorie (2012–2017).

Ommundsen og hennes team har markert seg som en viktig aktør innenfor internasjonale fragmentstudium. De har arbeidet for å gjøre de norske fragmentene kjent og tilgjengelig utenfor landets grenser. Et ledd i dette har vært å eksperimentere med digital rekonstruksjon av middelalderhåndskrifter ved å pusle fragmenter sammen til bla-filer. En bla-fil kan bestå av mellom 10 og 50 småbiter, så det sier seg selv at arbeidet er tidkrevende. Bla-filene er lastet opp og samlet sammen med bilder, videosnutter og annet spennende materiale på nettstedet fragment.uib.no.

Se og hør Åslaug Ommundsen fortelle om hvordan hun pusler sammen bokfragmenter til bla-filer. (Video: UiB):

Fragmenter for framtiden

En viktig grunn til at mange av fragmentene har overlevd er at de på 1600-tallet ofte ble brukt til å binde inn regnskapsbøker. Middelalderens boksider var nemlig laget av solid pergament laget av dyrehuder som tålte gjenbruk.

– Uansett hvor mange biter vi kopler sammen, vil puslespillet aldri bli ferdig. Heldigvis, kan vi kanskje si? Likevel ser vi allerede konturene av både kontaktnett og lokalt samarbeid, der importerte og lokale bøker har blitt brukt side om side. Noen skrivere har lagt seg tett opp til utenlandske forbilder, andre har funnet sin egen stil. Noen arbeidet helst alene, andre flere sammen.

Fragmentene kommer fra bøker av forskjellige sjangre: liturgi, helgentekster, teologi, historie, naturvitenskap, medisin og jus. De avslører særlig tette bånd til England og Frankrike, men også andre deler av Europa.

– Bokfragmentene bekrefter i høy grad middelalderens tette kontakt med England. Engelskmennene var viktige under kristningen av Norge og spilte en viktig rolle i etableringen av kloster her til lands. Samtidig viser Synnøve Mykings avhandling om fragmenter fra franske bøker at vi har mye å vinne på å studere fragmenter fra bøker hentet til Norge fra andre områder i Europa, som Frankrike.

Den beste måten å studere middelalderens nettverk på er å gjøre som dem: å skaffe seg et internasjonalt nettverk, mener Ommundsen.

– Å samarbeide med andre, utenfor Norges grenser, er en forutsetning for å komme videre med dette materialet. Mens de fleste andre land er bedre stilt enn oss gjennom å ha store håndskriftsamlinger, ser vi samtidig at det også i andre deler av Europa vokser fram store fragmentprosjekter med ambisjoner for framtiden. Her kan vi utveksle både erfaringer og kildemateriale. Det gjelder å henge med.

99 prosent av de norske fragmentene er nå fotografert og gjort tilgjengelig gjennom ulike databaser.

Ungt og optimistisk fagmiljø

Prosjektet ble avsluttet våren 2017, men Ommundsen jobber fortsatt med fragmentene. Nå vil hun sammen med nordiske kollegaer søke om nye midler for å forske videre gjennom et nordisk prosjektsamarbeid som kan se Norden under ett.

– Fragmentene vi arbeider med stammer fra administrasjonssentre i København og Stockholm, men grenser har flyttet på seg og en del arkivmateriale er blitt sendt hit og dit. Derfor er det viktig å også ha et nordisk perspektiv, sier Ommundsen.

Hun er ikke i tvil om at rekrutteringsstipendet hun fikk gjennom Trond Mohn stiftelse har betydd mye for hennes utvikling som forsker og prosjektleder.

– I tillegg til å bygge opp teamet her ved UiB har jeg styrket det internasjonale kontaktnettet. Stipendet er også direkte årsak til at jeg ble ansatt i min nåværende stilling som professor i middelalderlatin ved UiB.

Ommundsen føler seg privilegert som får være en del av et ungt og optimistisk fagmiljø innenfor håndskriftstudier.

– Jeg synes også det er veldig inspirerende å arbeide ved et universitet som er opptatt av å tenke utover egne grenser, slik de blant annet gjør gjennom Middelalderklyngen.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen

Universitetet i Bergen er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Universitetet i Bergen?

Denne grotten skjuler trolig flere arkeologi-skatter

Eidsvolds tause menn

Slik kjenner du igjen et røvertidsskrift