– Med min bakgrunn som både flyktning og fagperson vet jeg at innvandrere i liten grad søker hjelp fra psykiatrien, selv om de trenger det. En viktig grunn til dette er negative holdninger og stigma knyttet til psykiske helseproblemer, sier studieleder Leoul Mekonen ved RBUP Øst og Sør.

I arbeidet med masteroppgaven Høgskolen i Gjøvik dybdeintervjuet han seks religiøse ledere – tre kristne pastorer og tre imamer. Alle er selv innvandrere og leder trossamfunn av varierende størrelse.

– Studien kan ha betydning for helsemyndighetene , som skal utvikle strategier for helsefremmende og forebyggende arbeid rettet mot innvandrerbefolkningen.

– I tillegg til andre arenaer kan trossamfunn mobiliseres for å skape åpenhet. Dette kan være en kultursensitiv måte å drive helsefremmende arbeid på, mener Mekonen.

Forsømt tema

Psykisk helse er et forsømt tema i både kirker og moskeer, går det fram av studien. Ingen av informantene hadde gjort noe konkret gjennom sine trossamfunn for å forebygge eller motvirke tabuer knyttet til psykiske problemer.

– I løpet av intervjuene ble de mer bevisst på dette, sier Mekonen.

– Uvitenhet om hjelpeapparatet og manglende sosialt nettverk er grunner til at innvandrere ikke søker hjelp når de trenger det. Men det er også opplagt at i disse miljøene er negative holdninger og tabuer i forhold til psykiske problemer et stort problem.

– Vi må skape åpenhet, og ifølge forskningen er trossamfunn en integrasjonsarena for innvandrere – i større grad enn andre institusjoner, mener Mekonen.

I innvandrerbefolkningen er det flere religiøse personer enn blant nordmenn.

– Nyankomne innvandrere og flyktninger får ofte sin kunnskap om det norske samfunnet i trossamfunn, der de treffer etablerte innvandrere. Og de får sosiale nettverk. Innvandrere går lettere til sine trossamfunn for å søke støtte – fra religionen eller fra lederne, sier Mekonen.

Ikke «guds straff»

– Det var vanskelig å rekruttere religiøse ledere til undersøkelsen, forteller Leoul Mekonen.

Dette kan i seg selv si noe om det spente forholdet mellom religion og spørsmål knyttet til psykisk helse. De bruker lang tid på å skape tillit mellom seg selv og de som eventuelt har vansker de trenger hjelp med.

– Disse lederne driver ganske mye oppsøkende virksomhet. De får for eksempel vite fra familie og venner at «det er noe rart» med en person og oppsøker da vedkommende.

– Slik blir de samtalepartnere, de gir råd og ivaretar åndelige behov. Jeg ble overrasket over at de er positive til at folk skal søke hjelp hos lege og i det offentlige hjelpeapparatet.

– Det er ikke slik – blant de jeg har intervjuet – at de tyr til religionen og sier den forbyr mennesker å søke hjelp. De ser heller ikke på psykiske vansker som en «guds straff».

Konflikt og miljø

– Hvilke psykiske vansker sliter innvandrere mest med?

– Det spørs hvilke personer det dreier seg om. Er det flyktninger eller papirløse, knytter vanskene seg mye til uro og migrasjonsrelaterte kriser. I miljøer av etablerte innvandrere er det konflikter med familie – både hos barn og voksne – i forhold til kultur og for eksempel giftermål.

– Da kommer disse lederne med forslag om hva som kan virke forsonende.

Formidler trygghet

Om det er imamer eller prester, så har menighetsbarna de samme problemene.

– Ledernes hovedrolle overfor personer med psykiske vansker er å formidle trygghet, tro og håp. Og de kan bidra mye, sier Mekonen.

– Hva kan de konkret gjøre?

– De kan bruke sine trossamfunn som arena for dialog, opplæring og bevisstgjøring – både under gudstjenester og etter. De har allerede religiøse eksempler som kan brukes i avstigmatiseringen, som foreksempel fortellingen om den barmhjertige samaritan i Bibelen.

– Sosiale medier og menighetsblader bør tas i bruk, ressurssterke innvandrere med helsefagligbakgrunn må engasjeres i å dele sine erfaringer.

Noen religiøse ledere er allerede engasjert i rådgivningsarbeid om HIV og dialogarbeid om vold i nære relasjoner – erfaringer de selv mener kan brukes for å bekjempe stigma og tabuer knyttet til psykiske helseproblemer.