Praksisen med kjønnslemlestelse av jenter er på retur på verdensbasis.

– Enkelte steder er omfanget av dem som er positive til kjønnslemlestelse halvert på en generasjon, mens mange steder er det liten eller ingen endring, sier Ragnhild Elise Johansen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Fra de landene der det er samlet inn tall på forekomst av kjønnslemlestelse, antar man at 101 millioner kvinner og jenter over ni år er kjønnslemlestet. Videre regner forskerne med at over tre millioner nye jenter vil bli kjønnslemlestet årlig.

Selv om det er en reduksjon i utbredelsen av kjønnslemlestelse, skjer reduksjonen langsomt og varierer sterkt mellom ulike land og landsdeler.

Johansen har gått igjennom internasjonal forskning på ulike metoder for å redusere utbredelsen av kjønnslemlestelse, for å finne ut hvilke tiltak som er mest effektive.

– Alle endringsprosesser tar lang tid. Det finnes ingen enkle løsninger, sier Johansen.

Ulike tilnærminger

Johansen har delt de ulike tiltakene inn i grupper, etter hvilken tilnærming de har. Den første gruppen, som er den mest utbredte, fokuserer på å formidle helsekonsekvensene av kjønnslemlestelse.

Man har antatt at det å gi de berørte informasjon om hvor skadelig tradisjonen er, vil få den til å opphøre.

• Les også: Har endret holdning til omskjæring

– Man har sett positive virkninger, blant annet at informasjon fra ansett helsepersonell flere steder har fått imamer til å utstede fatwaer mot skikken, noe som svekker støtten til praksisen der den er antatt å ha med islam å gjøre, sier Johansen.

En bivirkninger at fokuset på helsekonsekvenser har bidratt til at inngrepene heller utføres på helseinstitusjoner, og at informasjonen ikke fører til reduksjon. Flere steder blir også de negative helsekonsekvensene funnet mindre skadelige enn risikoen for utstøting fra samfunnet dersom man ikke følger skikken.

Nytt livsgrunnlag

Den andre gruppen tiltak går ut på å omvende omskjærerne, de som utfører inngrepet på jentene, og tilby dem alternative inntektsmuligheter.

– Tanken bak denne typen intervensjoner er at om ingen lenger utfører inngrepet, blir de ikke gjennomført.

– Disse typene tiltak er veldig utbredt, men det viser seg dessverre at de ikke har noen effekt på utbredelse av omskjæring, sier Johansen.

Helsepersonell som ambassadører

En tredje tilnærming er å lære opp helsepersonell for å få disse til å jobbe mot kjønnslemlestelse.

Selv om helsearbeiderne får mye ny kunnskap igjennom denne typen tiltak, er det en utfordring at helsepersonellet jo er en del av det samme samfunnet som dem de skal omvende, og at det ikke finnes tid eller økonomiske ressurser til å arbeide mot praksisen.

Siden kjønnslemlestelse ofte inngår i en overgangsrite, har en annen metode for å få slutt på praksisen, fokusert på å tilby alternative ritualer, slik at jentene kan bli sosialt akseptert, uten å måtte kjønnslemlestes.

– Det positive ved denne typen intervensjoner er at de bygger på lokale tradisjoner, og der man jobber effektivt med å inkludere jentenes familie og lokalsamfunnet, ser vi positiv effekt, men det er store variasjoner i hvorvidt man gjør dette systematisk, sier Johansen.

Lokal forankring

– For å sikre varig endring, må det utvikles et eierskap til endring i lokalsamfunnet, understreker hun.

Programmer som tar utgangspunkt i det, går gjerne ut på å gi jenter og kvinner en bred opplæring, blant annet i menneskerettigheter slik det kan brukes i deres hverdag, og støtte dem til å ta kontroll over egne liv. Også hele lokalsamfunnet blir inkludert for å identifisere egne utfordringer og finne løsninger.

– Slike tiltak har hatt god effekt, men resultatene varierer enormt. Et risikomoment er dersom man prøver å ta snarveier, og tiltakene får mer form av undervisning og «oppdragelse» enn av hjelp til selvhjelp.

Noen tiltak jobber for en felles, offentlig deklarasjon mot kjønnslemlestelse. Slik kan man vise at vi her står sammen om endring, og det blir lettere for den enkelte person og familie å avstå fra kjønnslemlestelse.

For at dette skal virke, må en viss andel av samfunnet være med. Mens dersom det bare er en liten avgrenset gruppe som kommer med en slik deklarasjon, for eksempel tidligere omskjærere eller religiøse ledere, tyder forskning på at det ikke har særlig effekt.

Johansen sier at men trenger mer forskning for å forstå effekten av slike deklarasjoner.

Loven i hånd

Den siste tilnærmingen fokuserer på lovregulering.

– Mange familier og helsepersonell er imot kjønnslemlestelse i det stille, og en lovregulering gjør det lettere for disse å ta avstand fra praksisen.

– Faren ved lovforbud er at praksisen i stedet går under jorden fordi det sosiale presset for å fortsette ikke endres, og at personer som trenger akutt legebehandling som følge av inngrepet, ikke tør å oppsøke kyndig hjelp, sier Johansen.

Likevel tyder forskning på at lovregulering mot praksisen faktisk bidrar til nedgang.

Virker ikke alle steder

– Vi har sett at noen tiltak virker bra, men ikke over alt, og har spurt oss hvorfor det er slik, sier Johansen.

Konklusjonen er at ensidige tiltak ikke virker. Skal man klare å snu en praksis som er så dypt forankret, må intervensjonen ha et bredt fokus og søke å nå ut til alle aktører i samfunnet.

Tiltakene må styres lokalt og det er viktig med lokale data og eksempler. Man må gi rom for refleksjon og utveksling, og ikke minst, ta den tiden det trenger.

– Informasjon om helse er et viktig element, og også alternative ritualer, men man må være observant på det sosiale presset og normene som foreskriver omskjæring. Det er lurt å ha omskjærerne med på laget, men de kan ikke være hovedfokus for tiltaket, sier Johansen.

Det viser seg også at det er en ubeskrevet, personlig faktor hos dem som overbeviser andre om å slutte, som er viktig.

– Skal tiltakene virke, må de ha en bred målgruppe, og ikke gjennomføres for fort, eller for kort. I tillegg er det en fordel med følgeevaluering igjennom hele prosessen, sier Johansen.

Referanse:

Johansen m.fl. (2013): What works and what does not: A discussion of popular approaches for the abandonment of female genital mutilation, Obstetrics and Gynecology International, doi: 10.1155/2013/348248.