Full stopp! Dette kan jeg ikke være med på lenger. Det er så mange pasienter som fortviler over dårlig hjelp. År ut og år inn med de samme plagene - smerter og tretthet, problemer med hode, pust, mage og rygg og alt det andre som uroer. Mange føler seg dårlig møtt, neppe forstått, og enkelte blir oppgitt over et helsevesen som ikke finner “noe”. Også i min praksis. Må jeg slutte som lege?

Dette spørsmålet stilte Eli Berg seg i 1992 etter nærmere 20 år som allmennpraktiserende lege. Hun var fortvilet over faget medisin og alle de kronisk plagede pasientene som hun ikke klarte å hjelpe.

Sammen med psykolog

- Jeg ønsket egentlig ikke å slutte som lege, så i stedet prøvde jeg å utfordre meg selv og faget. Det måtte jo gå an å hjelpe folk på en bedre måte, forteller Eli Berg.

Hun følte at hun trengte noen som kunne se inn i legekonsultasjonen med nytt blikk. Noen som kunne hjelpe henne å se hvordan hun bedre kunne hjelpe sine kroniske pasienter. Valget falt på en psykolog. Han takket ja til å være med på en legetime for å møte en av Bergs pasienter som var aller mest plaget. Det gikk veldig bra, og de samarbeidet etter hvert med 30 av pasientene til Berg.

Og det utrolige skjedde; den ene pasienten etter den andre kom seg ut av helsevesenet etter kun få fellesmøter. Etter hvert gikk også ventelisten ned, det samme gjorde antall henvisninger til spesialisthelsetjenesten.

Levd liv kan skape sykdom

Dette resultatet gjorde at Eli Berg måtte tenke over sin egen rolle som lege og måten hun tidligere møtte pasientene på. Hva var bakgrunnen for at dette hjalp?

- Jeg begynte å fundere mer på hva som kan medvirke til utvikling av sykdom. Og det slo meg gang på gang hvordan deler av pasienters livshistorie syntes å opplyse sykehistorien. Levd liv setter jo sine spor i kroppen - krenkelse kan gjøre krank. Det ble mulig for disse pasientene å bli bedre av sine helseplager da de så noen sammenhenger mellom levd liv og hvordan det påvirket kroppen, forteller Berg.

Presser sykdom inn i diagnoser

Som ledd i sitt prosjekt foretok Eli Berg en reise sammen med en av pasientene sine tilbake til hjemplassen han forlot 30 år tidligere. Ved å være der, forstod både hun og pasienten hvordan hans livshistorie hadde bidratt til betydelige helseplager.

- Det betyr ikke at det alltid er slik innen medisinen, men det viser at det kan ligge mange fortellinger bak en lidelse. For eksempel en vond rygg. Men ofte føler pasienten at doktoren prøver å presse disse historiene inn i en diagnose, i stedet for å høre på hva pasienten faktisk har å fortelle.

- Pasienten kan ha svaret gjennom sitt levde liv og derfor er det viktig at hele historien får komme fram. Hvis ikke kan det føre til enda flere legetimer og enda mer frustrasjon hos begge parter, mener Eli Berg.

Vil møtes av et medmenneske

Det hun og psykologen tidligere hadde lagt opp til, fortsatte hun alene å videreføre i sin egen praksis. For å få frem pasientens egne sykdomsfortellinger la hun stor vekt på hvordan hun møtte pasientene sine.

Tilbakemeldingene fra pasientene viste også at de ønsket å møte noen som “først og fremst er menneske, så lege”. En som lot pasienten være hovedpersonen i konsultasjonen.

- Jeg mener legen må møte pasienten som en helt spesiell og unik person, og ikke bare som en sykdom eller kropp. Legen må være mer engasjert i møtet. Gi av seg selv slik man gjør når man treffer andre mennesker. For hvorfor skal jeg oppføre meg annerledes overfor pasientene enn når jeg møter andre personer? spør hun.

Lytte med engasjement

I dag er det fremdeles det vestlige medisinfagets krav til nøytralitet, og skillet mellom kropp og sjel som dominerer i helsevesenet. Det kan være noe av bakgrunnen for at pasienter føler at legen ikke forstår dem eller “hører etter”.

- Men er det ikke en fare for at legen blir psykisk utslitt av å skulle engasjere seg enda mer i alle pasientenes plager?

- Det handler ikke om å “ta over” pasientens lidelser og ta dem med seg hjem. Samtidig skal ikke legen bare sitte der og lytte passivt. Det handler om å lytte med engasjement og bruke seg selv som person. Ved at legen viser et genuint ønske om at pasienten skal få det bedre, så er det lettere for pasienten å fortelle, sier Berg.

Uvanlig form

Eli Bergs erfaringer har nå resultert i en doktoravhandling ved Universitetet i Tromsø. Hun disputerte 19. mai.

Avhandlingen hennes er litt uvanlig i formen sammenliknet med andre doktoravhandlinger. Den er basert på hennes erfaringer og er derfor skrevet i jeg-form og i fortellende stil. Den bygger på utskrifter av tilbakereisen sammen med den ene pasienten, samt filmede forskningssamtaler med 13 tidligere pasienter. I avhandlingen kaller hun dem sine “medtenkere”.

Avhandlingen mangler dessuten et eget metodekapittel. I stedet redegjør hun underveis for hva hun har gjort og hvordan hun har tenkt.

Eli Bergs avhandling har tittelen “Det skapende mellomrommet i møtet mellom pasient og lege”.