– Felles for personene jeg har snakket med er at de ønsker en endret holdning til selvmord i samfunnet, sier høgskolelektor May Vatne ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Hun har dybdeintervjuet ti personer som på et tidspunkt ikke så noen annen utvei enn selvmord.

– Gjennom suicidale personers beskrivelser, enten gjennom verbale eller symbolske uttrykk, kan vi også utvikle et rikere språk om selvmordsproblemer.

– Det kan hjelpe oss som helsepersonell til forstå dem og den eksistensielle smerten de har, og ikke å moralisere over det de har gjort, men heller komme i dialog med dem, sier Vatne.

Ulike opplevelser

Hun har spurt om hvilke tanker personene hadde før og etter selvmordsforsøket, om hva som holdt dem tilbake, og om hva de opplevde som betydningsfullt i møte med helsevesenet etterpå.

Selv kan de fortelle om store forskjeller blant helsepersonell når det gjelder kunnskap og holdninger til selvmord.

De intervjuede forteller at de har blitt møtt med en lyttende holdning og forståelse, men også med avvisning og moralisering.

Dypere ensomhet

Bortsett fra samtaler med helsepersonell i forbindelse med selvmordsforsøket, har flere av dem aldri snakket med noen om det som skjedde. Ikke med venner. Ikke med familie, fastlege eller andre.

– De beskriver en dypere form for ensomhet, de føler seg avskåret fra omverdenen, sier Vatne.

For noen er møtet med forskeren første gang de setter ord på tankene de har om selvmordsforsøket.

Selv om det var samtaler om alvorlige temaer som død, selvmord og om et liv med mye lidelse, inneholdt samtalene også håp og humor.

– Det vanskeligste var å snakke om selve selvmordsforsøket.  De opplevde det som skamfullt, som et nederlag, sier hun.

“Det ble for mye”

Analysene til Vatne viser at det ofte er en spesiell hendelse som får alt til å tippe over. 

Mange forteller historier om en barndom hvor de ikke ble sett, hvor det ikke skulle snakkes om vanskelige ting i familien, hvor visse tema ble ikke-tema.

De forteller om kombinasjoner av fysisk og psykisk sykdom, om samlivsbrudd, overbelastning på jobb.

Så skjer det noe. Plutselig. En hendelse får det hele til å tippe over. “Det ble for mye,” sier de.

Intervjupersonene synes å være i en kontinuerlig konflikt med livet. De vil egentlig ikke dø, de ser at livet har en verdi, men de klarer heller ikke å leve livet slik det har blitt. 

– Det er en kamp for døden, men også en kamp for livet, sier Vatne og viser til beskrivelsen fra en mor som ligger i senga med tablettene i hånda og tenker på barna mens hun veier for og i mot.

Mye omtanke

Mange tenker på selvmord som en egoistisk handling. Spesielt med tanke på de etterlatte.

Men Vatne kan fortelle om intervjupersoner som har mye moralsk refleksjon rundt selvmordsforsøket, og mye omtanke for sine nærmeste også i den tilstanden de selv er i.

– De føler skam og har skyldfølelse for dem som blir igjen. For, barn, foreldre, kone, søsken, bestemor. Men det holder dem ikke tilbake. De forsøker likevel å ta livet sitt. Smerten blir for sterk. 

Selvmord som trøst

Selvmord er ikke bare en løsning på en sterk eksistensiell smerte, det kan også være en trøst.

– Mange opplever at det er en trøst å tenke på at “jeg kan ta livet mitt. Jeg har muligheten, jeg har pillene”. Tanken på at selvmord er en mulighet, kan hjelpe folk til å holde ut store psykiske plager, sier Vatne.

Hun forteller om en som ble innlagt. Alle pillene ble fjernet, men han hadde barberbladet og fortsatt muligheten. Tanken på at han kunne ta livet sitt, opplevdes som en hjelp til å overleve.

Problemet at det som i en periode er trøst, kan senere bli en trussel.

– Tanken på selvmordet kan bli et frø som du gir næring og som vokser, som en intervjuperson uttrykker det. Derfor er det viktig å bygge tillit for å få til en dialog mellom den suicidale person og hjelpere i helsevesenet.

– Slik at det kan oppleves trygt å meddele at trøsten begynner å bli en trussel, sier hun.