Krepsepest er en svært smittsom sjukdom som forårsakes av eggsporesoppen Aphanomyces astaci (Saprolegniaceae, Oomycota), og klassifiseres som en gruppe A-sjukdom i Norge.

Infeksjonen fører til akutt sjukdom hos vår ferskvannskreps, og det kan medføre total utryddelse av krepsen i vassdrag som angripes.

Infeksjonen fører til akutt sjukdom hos vår ferskvannskreps, og det kan medføre total utryddelse av krepsen i vassdrag som angripes. 

Forekomst og epidemiologi

Aphanomyces astaci er en parasittisk eggsporesopp hos ferskvannskreps, og antas å ikke kunne overleve særlig lenge utenfor verten. Den angriper alle arter av ferskvannskreps, og hos arter som ikke er av nordamerikansk opprinnelse gir den akutt sjukdom og død.

Smitten sprer seg lett i vassdrag, raskest medstrøms med vannmassene, men også motstrøms, antakelig i hovedsak med infisert kreps. Soppens spres ved hjelp av såkalte zoosporer, som dannes i store mengder og som skilles ut fra sjuk og død kreps.

Nordamerikansk kreps, som signalkreps, kan være friske smittebærere som likevel skiller ut zoosporer til vannet. Smitte kan overføres mellom vassdrag ved ulovlig flytting av kreps eller fisk, med vann (tømming av vannbeholdere e.l.) eller med båter og fiske- og fangstredskaper som har vært benyttet i smittet vassdrag. Sjukdommen er ikke kjent for å angripe andre dyr eller mennesker.

Krepsepest ble første gang beskrevet i Europa rundt 1860, og sjukdommen er påvist i alle europeiske land. I Norge ble krepsepest påvist på vår ferskvannskreps (europeisk ferskvannskreps, edelkreps, Astacus astacus) for første gang i 1971.

Fram til 1991 førte dette til utryddelse av edelkrepsen over store deler av Østlandet. Etter det er krepsebestandene i stor grad reetablert ved utsetting. Høsten 2004 ble imidlertid sjukdommen på nytt påvist i Glomma ved Kongsvinger, og i juli 2005 i Haldenvassdraget.

Begge disse vassdragene har vært angrepet tidligere. Fram til høsten 2006 ble det antatt at Norge sammen med Estland var de eneste landene i Europa hvor smittebærende signalkreps ikke var satt ut. I oktober 2006 ble det imidlertid oppdaget en populasjon av signalkreps i Dammane landskapsvernområde ved Brevik, Porsgrunn.

Kliniske tegn og sykdomsforandringer

Infisert kreps kan vise tegn på unormal adferd før den dør; den kommer gjerne fram i dagslys og viser ikke normale flukt- og forsvarsreaksjoner. Sjuk kreps er gjerne slapp og har et uregelmessig stolprete ganglag.

Avvikende adferd og bevegelsesmønster kan imidlertid ikke brukes som kriterium på krepsepest, da dette er uspesifikke tegn man også kan se i forbindelse med andre sjukdommer (infeksjoner). Lokal hvitfarging av muskulaturen under det tynne bukskjoldet (cuticula) og mellom leddene på beina (peripoder), samt brunaktige fargeforandringer i skallet (melanisering) er også beskrevet.

Diagnose

Det er etablert molekylære metoder ved Veterinærinstituttet som gjør at soppen A. astaci kan påvises raskt og sikkert direkte i infisert vev. Metoden som benyttes nå, en såkalt realtime PCR-metode, påviser et DNA-sekvensmotiv (arvestoff) som all tilgjengelig kunnskap tilsier er spesifikt for A. astaci.

I prinsippet kan det påvises ned til én cellekjerne av A. astaci i en prøve. Molekylære metoder har blitt benyttet for påvisning av krepsepest hos edelkreps i Glomma og Haldenvassdraget i 2005, og i 2006 for verifisering av at signalkreps fra Brevik er bærere av krepsepestsmitte.
Metoden kan benyttes for påvisning av krepsepest fra ferskt, frossent eller fiksert (etanol/formalin) materiale av infisert kreps.

Krepsepestdiagnosen støttes så langt det er mulig på flere diagnostiske metoder enn molekylære analyser alene.

Ved å ta ut materiale fra hud med mistenkelige forandringer, fortrinnsvis fra de tynnhudete partier under halen eller på beina, kan undersøkelse i mikroskop i mange tilfeller påvise sopphyfer (vekststadier av soppen) som er forenelige med A. astaci. Observasjon av slike hyfer gir grunnlag for styrket mistanke om krepsepest.

For å kunne verifisere krepsepestdiagnosen ved hjelp av dyrkning av A. astaci i kultur krever dette at det sendes inn materiale av levende sjuk, eller nylig død kreps til Veterinærinstituttet.

Det oppfordres sterkt til at dette følges når det er mulig. For å kunne lykkes, bør dyrking finne sted innen 12 timer etter at krepsen døde. Instruks for innsending finnes i Brukerhåndboka på Veterinærinstituttets hjemmesider (www.vetinst.no).

Dyrking mislykkes dessverre i svært mange tilfeller selv om A. astaci påvises ved hjelp av molekylære metoder. Dette skyldes oftest at materialet er uegnet for dyrkning, men også at A. astaci er langsomtvoksende, krevende og konkurransesvak i kultur slik at den overvokses lett av andre sopp som også er til stede på syk, døende eller død kreps.

Molekylære metoder har derfor blitt et svært viktig og nyttig verktøy for påvisning av krepsepest. I 2005 lyktes det Veterinærinstituttet for første gang å dyrke A. astaci i renkultur.

Bekjempelse og forebyggelse

Da krepsepest er en trussel mot edelkrepsen, er den klassifisert som en gruppe A-sjukdom i ”Forskrift om fortegnelse over sykdommer hos fisk og andre akvatiske dyr som omfattes av matloven”.

Det innebærer at Mattilsynet setter i verk strenge tiltak for å hindre videre smittespredning når sjukdommen påvises. Disse omfatter i første rekke forbud mot krepsing i vassdrag som er smitteerklærte eller der det er mistanke om smitte, samt krav om tørking og/eller desinfisering av båter, fiske- og fangstutstyr mm. som har vært benyttet i slike vassdrag, før de kan brukes andre steder.

I en rekke vassdrag er det satt i verk såkalte burforsøk, der kreps i bur overvåkes for å raskt kunne oppdage det dersom det oppstår sjukdom og dødelighet.

Slike burforsøk har hatt stor betydning for at krepsepesten er diagnostisert på et relativt tidlig tidspunkt i de områdene som nå er smitteerklærte.

Les mer i rapport om Krepsepest (Veterinærinstituttets rapportserie nr 6- 2006)