Lakselusa går ikke inn i laksens celler slik virus og bakterier gjør. Derfor utvikler heller ikke laksens immunforsvar antistoffer mot lakselus, og det blir vanskelig å lage en vaksine. Men helt umulig er det ikke.
Frank Nilsen ved Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen har støtte fra Forskningsrådets Havbruksprogram til å kartlegge lakselusas indre molekylærbiologiske univers.
– Klarer vi å finne et protein hos lusa som laksen vil kunne blokkere via sitt immunforsvar, ja da er vi i nærheten av en effektiv vaksine, sier Frank Nilsen.
Stanser viktige beskjeder
Både i fiskeslim, hud og blod legger laksen inn sine antistoffer til forsvar mot virus og bakterier. Kan laksen lage de rette molekyler via sitt immunforsvar, så vil det kunne slå ut lusa når den eter av laksen.
– For å finne kandidatstoffer (antigener) studerer vi nå lusas viktige livsfunksjoner på gennivå, forteller Nilsen.
– Vi har funnet nøkkelmolekyler som virker. Det vi ikke vet, er om laksens immunsystem vil svare riktig på dem, og om det er mulig å produsere dem i stor skala som vaksine.
Stopper signaler
Ifølge læreboka blir alt som skjer i lakselusa gjennom hele livet styrt fra arvestoffet. Dette skjer ved at det sendes ut beskjeder i form av DNA-kopier, såkalt mRNA.
– Det vi gjør, er å nøytralisere disse beskjedene i levende lus for så å se om noen kroppsfunksjoner hemmes slik at lusa svekkes eller dør. Når vi finner slike gener, kan vi kanskje bruke disse som vaksineantigener som kan slå ut lusa, sier Nilsen.
Strategien har tidligere vært brukt til å vaksinere storfe mot kvegflått. Men det å lete seg fram til molekyler som fungerer, er en tidkrevende prosess.
For å komme raskere fram til kandidatmolekyler, brukes en DNA-teknikk (mikromatrise) der en studerer flere tusen gener på en gang.
Målet er å finne ut hvordan de ulike genene virker inn på lusas kroppsfunksjoner, og så velge ut det eller de som virker mest lovende til nye forsøk.
