I deler av det nordlige Arktis står hele næringskjeden på skuldrene av den lille ishavsåta. Dette dyreplanktonet har finstilt livet sitt etter issmelting og oppblomstring av noen små alger.
Ishavsåta (Calanus glacialis) er kanskje det viktigste dyret i Arktis. Legg merke til fettsekken som fyller nesten hele dyret. (Foto: Janne Søreide/UNIS)
Om prosjektet
I prosjektet Climate effects on planktonic food quality and trophic transfer in Arctic Marginal Ice Zones (Cleopatra) har forskerne studert planteplankton og dyreplankton i det nordlige Arktis. Prosjekter er finansiert av NORKLIMA-programmet i Norges forskningsråd.
Hovedkonklusjonen fra forskningsprosjektet er at dyreplanktonet ishavsåte – en nøkkelart i de nordlige sokkelområdene av Arktis – er perfekt tilpasset miljøet den lever i. Endres issmeltingen i Arktis, kan denne tilpasningen komme i utakt.
I prosjektet Cleopatra deltok forskere fra UNIS, Polarinstituttet og universitetene i Oslo og Tromsø. I tillegg deltok forskere fra Polen, Russland, Storbritannia, Tyskland og Sverige. Forskerne har samarbeidet med prosjekter i Canada og i EU.
Fridtjof Nansen var opptatt av planktonets betydning for livet i Arktis. Nå har ny forskning ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) igjen bidratt til å få planktonet fram i lyset.
Dersom isen endres i de nordlige sokkelområdene i Arktis, kan det ramme algene som lever i isen og i de frie vannmassene. Dette kan igjen få store konsekvenser for ishavsåta og rovdyrene som er avhengige av den.
Ishavsåte
Dyreplanktonet Calanus er en gruppe små hoppekreps. De er slektninger av krill, krabber og reker. I Nordsjøen er det den 4–5 mm store arten raudåte (Calanus finmarchicus ) som dominerer.
Men i de relativt grunne sokkelområdene som omkranser polhavet, er det den større og feitere ishavsåta (Calanus glacialis) som er viktigst.
Landområdene i Arktis er polar ørken. I havet fører derimot den gunstige kombinasjonen av smeltende is, næringsstoffer og lys til at livet nærmest eksploderer i sommerhalvåret.
Øverst på menyen står de viktige og ettertraktede omega-3-fettsyrene som produseres utelukkende av isalger og planteplankton. Ishavsåta gresser på algene og er en nøkkelart i det arktiske matfatet.
For å kunne overleve den lange, arktiske vinteren danner den store fettlager og kan inneholde opptil 70 prosent fett. Den feite ishavsåta er hovedrett for polartorsk, sjøfugl og grønlandshval. Polartorsken er igjen hovedrett for sel, som igjen er hovedrett for isbjørn.
Havets gress og kuer
I Kongsfjorden utførte Eva Leu forsøk hvor alger ble utsatt for forskjellige mengder lys. (Foto: Janne Søreide, UNIS)
– I den delen av Arktis som ofte kalles den marginale issonen, er havet dekket av is om vinteren. Når isen slipper taket en gang om sommeren, blir det arktisk vår med voldsom produksjon av biomasse, forklarer Jørgen Berge, professor i biologi ved UNIS.
Fra en 30 år gammel felthytte med to sovebrisker, plassert på bredden av den nordvendte Rijpfjorden lengst oppe på Nordaustlandet, har forskerne gjennom nesten et helt år fulgt planktonutviklingen i et typisk kaldt, arktisk havklima.
– Vi har for første gang kunnet dokumentere hvordan ishavsåta er i stand til å utnytte de helt spesielle forholdene i denne delen av Arktis, forteller Berge.
Den første algeoppblomstringen skjer i april hos alger som lever inne i og på undersiden av isen. Disse isalgene er spesialtilpasset for å utnytte de små lysmengdene som slipper gjennom isen og snødekket tidlig på året.
Algeoppblomstringen og algenes verdi som matkilde ble undersøkt av Eva Leu. Hun har nå dokumentert algenes sesongutvikling og avhengighet av forskjellige miljøfaktorer.
Forskerne kunne også følge med på hvordan ishavsåta i april kom opp fra havdypet for å beite på isalgene på undersiden av havisen. Voksne hunner utnytter den første toppen i biomasseproduksjon til kjønnsutvikling og produksjon av egg.
Ikke før i juli forsvinner sjøisen, og det blir vår i Rijpfjorden. Da oppstår en ny og enda større topp i oppblomstringen av biomasse, denne gangen i form av planteplankton som lever i det isfrie havvannet. Og nå er ishavsåtas avkom selv blitt store nok til å kunne forsyne seg grådig av dette matfatet.
Perfekt timing
I Kongsfjorden utførte Eva Leu forsøk hvor alger ble utsatt for forskjellige mengder lys, mens Janne Søreide og kollegene hennes fulgte ishavsåta gjennom dens seks første utviklingsstadier.
Annonse
De registrerte hva som skjedde når ishavsåta fikk ulike matmengder og mat av ulik kvalitet. Leu og Søreide har gjennom sin forskning dokumentert hvordan stadiene i utviklingen av ishavsåta perfekt matcher de to forskjellige algeoppblomstringene i det nordlige Arktis.
Rijpfjorden åpner seg mot nord på Nordaustlandet. Kaldere enn her blir det ikke på Svalbard. En felthytte bygd av isbjørnforskere for 30 år siden ble brukt som base. (Foto: Janne Søreide/UNIS )
Hovedkonklusjonen fra forskningsprosjektet er at ishavsåta – en nøkkelart i de nordlige sokkelområdene av Arktis – er perfekt tilpasset miljøet den lever i. Endres issmeltingen i Arktis, kan denne tilpasningen komme i utakt.
I april kan isalgene få lyssjokk ved for rask issmelting, og forskerne har funnet ut at algene da kan produserer mindre omega-3 og i verste fall dø.
For rask issmelting kan også føre til at planteplanktonet i havvannet kan få sin blomstringstopp for tidlig på sommeren. Dermed kan avkommet til ishavsåta komme for sent til sitt første hovedmåltid.
