Industrien erfarer at det blir en stadig viktigere konkurransefaktor å kunne dokumentere kvaliteten på matvarer. Fjord Seafood er den første store aktøren som tar dette systemet i bruk, og flere andre er på trappene.

Hvilken betydning en slik merking vil ha, kan illustreres med eksempelet fra Belgia i 1999 da dioksinholdig motorolje forgiftet hønsefôr: Fordi det var umulig å si med sikkerhet hvilke dyr som hadde spist av det giftige fôret, ville ingen kjøpe belgisk kylling - og krisen fikk store økonomiske og politiske konsekvenser.

Kan unngå katastrofe i næringen

- For Norge er oppdrettsnæringen minst like viktig som kyllingnæringen er i Belgia. Om en tilsvarende situasjon skulle oppstå her, ville det blitt full stans i salget av oppdrettsfisk. Konsekvensene ville kunne bli katastrofale, sier seniorforsker Petter Olsen ved Fiskeriforskning i Tromsø.

- I dag blir nesten all nødvendig informasjon registrert, men den blir ikke satt i sammenheng. Alle har sine egne datasystemer og lagrer dataene for seg selv. De registrerer det som er relevant for deres egen virksomhet, men det er ingen sammenkobling med leddene før eller senere i kjeden. Når fisken er hos konsumenten er det ofte umulig å gå tilbake til oppdretteren. For de vet ikke lenger hvilken fisk det er eller hvor den kommer fra, sier Olsen.

Resultatet er at alle involverte ledd bruker masse tid og penger på å registrere en stor mengde data som allerede er registrert på et tidligere stadium i prosessen. Men samtidig forsvinner svært viktige opplysninger om fisken underveis.

Identifiserer fisken

- Fordi vi nå kan identifisere fisken og det som skjer med den gjennom hele kjeden fra fødsel til kjøle/frysedisk, blir det i fremtiden mulig å identifisere det leddet hvor skaden skjedde og så begrense skadevirkningene til akkurat den fisken som er blitt ødelagt, forklarer Olsen.

Gjennom det Forskningsråd-støttede prosjektet “Sporbarhet og elektronisk overføring av kvalitetsdata for fiskeprodukter” fant forskerne ved SINTEF i Trondheim og Fiskeriforskning i Tromsø frem til hvilken informasjon som registreres i de forskjellige leddene fra merd til butikk, og hvordan denne kan overføres elektronisk og gjøres tilgjengelig for de som har behov for den.

- Dette er nytt nå, men det tvinger seg frem fordi EU i løpet av de aller nærmeste årene (2002-2004) kommer med nye direktiver som blant annet pålegger produsentene å ha dokumenterte tilbakallingsrutiner for alle matvarer, og full sporbarhet ett ledd fremover og ett ledd bakover i kjeden, sier Olsen.

Sammen med forskningssjef Jostein Storøy ved SINTEF Fiskeri og Havbruk i Trondheim, leder han det EU-støttede nettverksprosjektet Tracefish som leder arbeidet med standardisering og elektronisk overføring av sporbarhetsinformasjon for fiskeprodukter i Europa.

Krav fra butikkene

- Våre undersøkelser i industrien viser at 90-95 prosent av opplysningene som er registrert i ett ledd, forsvinner på veien til neste, sier Olsen. At det er viktig å kunne dokumentere kvalitet, har fiskeeksportørene allerede fått merke. Skal de selge til spesielle kunder i Italia, må de levere med prøver av alt fôr fisken har fått. Enkelte supermarkeder i Frankrike krever at et 70-siders, detaljert skjema fylles ut før de i det hele tatt vil vurdere å kjøpe fisken.

Aktører som velger å satse på sporbarhet, vil enkelt kunne legge frem dokumentasjon; alt fra vanntemperaturer, fôrtyper og -mengder, medisinering, slakting, kjøling, temperaturer under transport osv.

- Dersom det da skulle bli oppdaget noe som gjør at fisken ikke kan selges og må destrueres, kan skaden begrenses til akkurat den fisken det gjelder. Her ligger en betydelig mulighet for økonomisk sikkerhet for næringen, samtidig som forbrukeren kan være sikker på at fisken trygt kan spises, sier Olsen.

Systemet er basert på åpne standarder og benytter Internett som kanal. I teorien vil det være mulig for en vanlig kunde å sjekke fiskens historie på en dataterminal i butikken eller på PCen hjemme, men systemet er primært rettet mot de leddene som er nødt til å dokumentere kvaliteten på maten de selger. Det vil være opp til den enkelte bedrift hvor mye informasjon de vil gjøre åpent tilgjengelig.