– Å avle fram laks handler kort fortalt om å velge de individene som trives i fangenskap og som samtidig gir de beste avkommene, forteller Turid Mørkøre, seniorforsker ved Nofima Marin.

Mørkøre og samarbeidspartner Petter Arnesen, som er konsernansvarlig for avl og genetikk i oppdrettsfirmaet Marine Harvest, er optimistiske for framtida. De tror at problemene i næringa kan løses og at genteknologi er svaret.

Dette tradisjonelle avlsarbeidet, hvor man velger ut fiskeforeldre som vokser raskt, utnytter fôret til å lage muskler og ikke fett, tåler å bli smittet uten å bli syk og gir best mulig matkvalitet, har pågått i snart 40 år.

Det siste tiåret har forskning på laksens gener ført til store forbedringer.

– Vi kan drive avlsarbeid mye mer effektivt enn før. I Norge har vi også gjort noen gjennombrudd som har vakt oppsikt i resten av verden, påpeker Mørkøre.

Unik virusoppdagelse

Et av de viktigste gjennombruddene er forskningen på sykdommen infeksiøs pankreas nekrose (IPN), som er den infeksjonssykdommen som over tid har påført mest tap for oppdrettsnæringen. I 2008 påviste norske forskere et gen som styrer en vesentlig del av fiskens mottakelighet for IPN. 

Man bruker nå genteknologiske verktøy for å velge ut stamfisk som er immune mot IPN. Det gir stor gevinst for oppdrettsnæringen, og er en fordel for forbrukerne.

– Vi har fortsatt mange kunnskapshull når det gjelder fiskehelse. Men de siste to årene har vi ved hjelp av bioteknologiske metoder sett at fiskens helsetilstand har stor betydning for kvaliteten på sluttproduktet, sier Mørkøre.

Vegetarianer

I 2010 var det 40 år siden de første norske oppdrettspionerene lykkes med å sette ut laksesmolt i merder i sjøen, og et par år senere kunne de høste matfisk.

I fjor rundet også produksjonen av oppdrettsfisk for første gang én million tonn. Det tilsvarer ti millioner måltider hver dag gjennom hele året.  

Men samtidig som vi spiser mer laks, dukker spørsmålet opp om hva laksen skal spise.

– I begynnelsen kunne vi bruke mye marint råstoff, som fiskemel, til å fôre laksen. Men på grunn av knapp tilgang på råvarene har vi måttet gå over til mer vegetabilsk fôr. Nå får fisken for eksempel korn og soya, i tillegg til marint råstoff, forteller Petter Arnesen.

Men når fisken endrer kosthold, får det også følger for oss som spiser fisken. Flere studier viser for eksempel av innholdet av Omega-3 synker, og noen har gått så langt som til å karakterisere laksen som en «svømmende grønnsak».

– Vi skal imidlertid huske på at fisken ikke har behov for spesifikke råvarer i kosten, men heller for bestemte næringsstoffer slik som aminosyrer og fettsyrer.

– Og med dagens kunnskap klarer fôrprodusentene å lage et riktig sammensatt fôr selv med redusert bruk av marine råvarer, hevder Arnesen.

Omega-3 en utfordring

Han understreker at laksen fortsatt har Omega-3 i rikelig monn, men medgir at oppdrettsindustrien har noen utfordringer på området. Kanskje kan bioteknologi by på en løsning?

Forskere jobber nemlig med å øke utnyttelsen av oljen i laksefôr slik at Omega-3-innholdet skal bli størst mulig i fisken på markedet.

På visse tider av året bruker laksen i større grad de marine oljene til å produsere energi. I andre perioder lagres derimot oljene i musklene og følger dermed fisken til matbordet. Ved hjelp av genteknologiske verktøy kan forskerne finne de tidsvinduene hvor utbyttet er størst.

Skreddersydd fôr

Nofima-forsker Mørkøre mener genteknologi har gitt forskerne et verktøy som gjør det mulig å svare på spørsmålet «hvorfor», og ikke bare «hva». Hun illustrerer det med et eksempel fra forskning på fôr.

– I et forsøk blandet vi inn naturlige proteinkomponenter i laksefôret og så at fisken vokste bedre og filetkvaliteten ble fastere. For noen år siden ville vi sluttet der, men i dag vil vi vite hvorfor noe er bra, forteller hun.

Forskerne gjentok derfor forsøkene på celler i laboratoriet. De fant da ut at proteinkomponentene satte i gang aktiviteten til noen gener som bidrar til å stimulere nydannelsen av muskler.

Når forskerne vet hvorfor noe skjer, blir muligheten til å skreddersy fôr til laksen mye bedre.

– For oppdrettsnæringen er det svært viktig at vi har fått helt andre muligheter til å styre fôret og dermed bygge opp god fiskehelse gjennom ernæring. Nøkkelordene for oppdrettsnæringen er ressursutnyttelse og bærekraft, og det omfatter både en mer effektiv produksjon og mer robust fisk, understreker Arnesen.

Steril fisk

Rømming er også et sentralt tema, både når det gjelder bærekraftig produksjon og et bærekraftig miljø. Oppdrettslaks som smitter villaksen med sykdommer, er en utfordring.

Den største bekymringen dreier seg imidlertid om hvorvidt rømt oppdrettslaks kan påvirke villaksen genetisk slik at evnen til reproduksjon og tilpasning blir dårligere.

I ett prosjekt undersøker forskere om man kan spore fisken genetisk for å se hvilket oppdrettsanlegg den kommer fra. Dermed kan man forebygge at rømminger ikke blir rapportert. I et annet prosjekt jobbes det med å produsere steril fisk som ikke kan formere seg med villfisk.

Laksegenomet

Ifølge oppdrettsrepresentant Arnesen har laksenæringen hatt en rivende utvikling siden starten av 1970-tallet. Men han har enda større tro på hva framtida vil bringe.

For to år siden begynte nemlig kartleggingen av det samlede arvematerialet (genomet) til laksen.

Mens norske forskere kunne presentere torskens genom i 2010, vil laksegenomet sannsynligvis være ferdig i 2012.

Norge, Canada og Chile samarbeider om å kartlegge genomet. Arnesen tror resultatene kan gi store konkurransefordeler for bedriftene som har vært med i prosjektet.

– Vi som har deltatt, får tilgang til funnene før de publiseres og blir tilgjengelig for alle. Det gir oss et forsprang i å lete etter gensekvenser som koder for egenskaper vi er på jakt etter. Men det viktigste er at alle forskere får tilgang til genomet, til beste for hele næringen og samfunnet for øvrig, sier han.

- Som en symfoni

Kunnskapen om genomet vil sannsynligvis legge grunnlaget for helt nye løsninger for å hindre sykdom, optimalisere produktkvalitet og forbedre utnyttelse av nye fôrråvarer. Men det er først når genomet er kartlagt at forskningen virkelig kan settes i gang.

– Genkartet er som notene til en symfoni. Notene i seg selv har ingen verdi før man begynner å spille etter dem. Når vi nå får skrevet ned alle notene til laksegenomet, kan vi begynne å lage musikk.

– Jeg ser for meg at dette kan bli både vilt og vakkert, og det ligger et hav av muligheter her, mener Mørkøre.

Lenke:

Forskningsrådets program Funksjonell genomforskning (FUGE)