Hva er forholdet mellom smerte, bevissthet og fysiologi? Står vi overfor et etisk dilemma dersom fisk kan oppleve lidelse, og har deres eventuelle lidelse selvstendig moralsk vekt? spør førsteamanuensis på Filosofisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO), Andreas Føllesdal.

- Verdien av filosofisk forskning har ikke alltid kommet til sin rett, hevder Føllesdal. Han poengterer viktigheten av tverrfaglig forskervirksomhet i en problemstilling som denne.

- Den etiske verdimålingen av smertepersepsjon hos fisk må ta utgangspunkt i hva fiskefysiologene har funnet ut gjennom studier av fiskens atferdsmønster. Kriteriene som bør legges til grunn for behandling av fisk må også bygge på en avklaring og vurdering av moralske hensyn det kan være rimelig å forvente enighet om, ut fra normer, verdier og fakta.

Fiskerettigheter?

- “Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturlig trong hjå dyret”, slår dyrevernloven fast. Hvordan dyr behandles har vært på den politiske dagsordenen lenge. Påstander om misbruk av dyr i produksjon, industri og forskning har ført til aksjoner, politiske protester og forslag til lovendringer.

Dyr skal altså ikke lide unødvendig. Men kan man snakke om fiskens rettigheter i samme åndedrag som dyrerettigheter? Hvilke kriterier kan vi legge til grunn for behandling av dyr generelt og fisk spesielt ut fra normer og verdivalg, og ut fra hva vi konkret vet om smerte hos fisk? Er bedøvelse av oppdrettslaks moralsk påkrevd?

Viktig eksportkilde

I Norge er oppdrettsnæringen den nest viktigste eksportkilden. Av de 140 millioner individene som settes ut hvert år, har ca. 20 prosent misdannelser som direkte følge av forholdene fisken lever under. Innenfor næringen snakker man om produksjonslidelser der biologien strekkes utover det som strengt tatt er naturlig (f.eks. ved sultefôring og lyssetting).

Slike pragmatiske hensyn gjør spørsmålet om dyrevelferd og hvordan man skjøtter fiskenæringen presserende. Men hvorfor er vi mindre opptatt av fiskens velferd og vern enn pattedyrenes, når det faktisk er store muligheter for at fisk kan føle både smerte og frykt?

Lav “bambifaktor”?

- Vår oppfatning av dyr er antroposentrisk, det vil si at vi setter mennesket i sentrum. Dermed ser vi enten på dyrene med jegerens eller naturviterens ufølsomhet, eller med omsorg, innlevelse og empati, hevder dr.med.vet. Bergljot Børresen, forfatteren av boken “Den ensomme apen”. Grunnen til dette er, ifølge Børresen, at mennesket er utstyrt med en brytermekanisme i hjernen som gjør at vi kan slå av og på evnen til å engasjere oss følelsesmessig i andre individer.

En jeger ser f.eks. utelukkende på dyret som bytte og “slår av” medlidenheten under selve jakten, men kan ta med seg byttet hjem, fyre opp i peisen og “skru på” den emosjonelle bryteren igjen når hun kjæler med hunden sin. I forhold til denne bryteren kommer fisken dårlig ut. Den utveksler ikke kontaktsignaler med mennesket, den gir ikke smertesignaler og vekker derfor ingen empati. Fisken har rett og slett en altfor lav “bambifaktor”.

- Vi betrakter fisken med kjølighet og rasjonalitet. Dermed overser vi også 80-90 prosent av dens atferd. Man sier at fisken ikke kjenner smerte, den svelger jo tross alt sluken. Forklaringen på dette er imidlertid at den er vant til piggete mat, og derfor svelger unna.

Børresen etterlyser en såkalt iktyosentrisk holdning i stedet for den antroposentriske, jegerufølsomme forskerholdningen. Det vil si at man setter seg inn i fiskens egen opplevelse og bruker sin kunnskap om fiskens sanseapparat.

Med innlevelse som vitenskapelig metode kan man “overstyre” den emosjonelle hovedbryteren og påvirke den ved hjelp av kunnskap. Bare ved å ha en velsmurt bryter vil man kunne forstå hvordan fisken har det, og dermed også i siste instans forvalte fiskeressursene riktig.

Et definisjonsspørsmål

Mye tyder altså på at fisken faktisk kjenner smerte, og at den har et nervesystem som ikke står tilbake for pattedyrenes. Det viser seg allikevel at begrepene “lidelse” og “smerte” kan forstås på ulike måter. Føllesdal påpeker at det som i våre øyne kan se ut som en lidelsesreaksjon hos fisken, faktisk kan være en slags kompliserte reflekser.

Ifølge Trond Brattelid fra Veterinærhøgskolen i Oslo mottar fisken smertesignaler gjennom smertereseptorer ved blant annet halen, finnene og munn- og øyepartiet, som går gjennom nervebaner til hjernebarken (cortex) der de bearbeides og eventuelt tolkes som smerte.

- Fisken har en liten cortex, og er ikke utstyrt med en såkalt neocortex, som enkelte mener er en forutsetning for å oppleve smerte. Det er derfor usikkert om fisken faktisk opplever det vi definerer som smerte, påpeker Brattelid.

- Men fisk har telencephalon, eller luktehjerne, og denne delen av hjernen kan også ha en funksjon i forhold til frykt, lidelse og læring.

Opplevd smerte eller ei, det blir opp til lakseforskeren eller oppdretteren å tolke fiskens smertesignaler i dens atferd. Flukt, endret pigmentering og liknende er atferd som ifølge Brattelid kan tyde på smerte. Man gjorde for eksempel et eksperiment der fisken ble utsatt for lysstimuli etterfulgt av et elektrisk støt. Fisken lærte seg å flykte på lyssignalet. Det kan bety at fisk kan lære seg å knytte nøytrale hendelser til potensielt smertefulle stimuli.

Fra et kristen-etisk synspunkt

- I første Mosebok står det at mennesket skal “råde over fisken i havet…”, og oppfordringen lyder “vær fruktbar og legg den (jorden) under dere.” Videre står det riktignok at du ikke skal ha mulebånd på en okse som tresker. Ifølge Paulus har dyr kun bruksverdi for menneskene, sier Svein Aage Christoffersen, professor ved Det teologiske fakultet og formann i Rådet for dyreetikk. Han presenterte det kristen-etiske standpunktet i diskusjonen.

Det var med utilitarismen (nytteetikken) det først ble satt spørsmålstegn ved om dyr kan lide. I den kristne tradisjon har man, som Augustin, ansett dyr for å være fornuftsløse vesener. Derfor omfattes de ikke av fellesskapets lover og regler. Men den kristne tradisjonen sier også at skaperverket “er godt”, og at spising av dyr først inntrer etter syndefallet.

- Hvordan vi definerer dyr får betydning for hvordan vi behandler dem. Hvis vi ser på universet som vårt opphav, ikke våre omgivelser, kan vi utvide det humane omsorgsfeltet til også å gjelde hensynet til dyrene. Poenget er at menneskets rettsfellesskap er skapt av menneskene, og vi står fritt til å utvide eller innskrenke det. Spørsmålet om hvorvidt dyrene har fornuft er da uvesentlig, avslutter Christoffersen.