Professor Katherine Richardson Christensen er bekymret over at menneskene behandler livet i havet med mindre respekt enn livet på land.

Hun kan dokumentere en rekke eksempler på at menneskelige aktiviteter har ført til store endringer i havet, og akkurat nå ser vi starten på en ny utvikling som gir virkelig stor grunn til bekymring.

– Hittil har verdenshavene bidratt til å dempe drivhuseffekten ved å absorbere mellom en tredel og halvparten av det ekstra karbondioksidet (CO2) menneskene har sluppet ut i atmosfæren, sier Christensen.

Dette foregår blant annet ved at utallige små planktonalger i havet driver fotosyntese og tar opp CO2, og så dør de og synker til havbunnen og tar med seg det lagrede karbonet.

Men av forskjellige årsaker vil havet lagre mindre CO2 i fremtiden.

– Én vesentlig endring er at havet er i ferd med å bli surere, og det fører til at mindre mengder karbon blir lagret der. Sammenhengen er at livsbetingelsene for plante- og dyreplankton med skall bestående av kalk (kalsiumkarbonat) blir dårligere når vannet blir surere, rett og slett fordi skallet går i oppløsning hvis vannet blir for surt.

– Det er nettopp organismer med kalkskall som har absorbert de virkelig store mengdene CO2 i havet, og derfor frykter vi at forsuringen av havet kommer til forårsake økt innhold av klimagassen CO2 i atmosfæren, advarer Christensen.

Dokumenterer endringer i havet

Christensen, som er professor i biologisk oseanografi og prodekan ved Universitetet i København, presenterte i går resultater fra sin forskning på Forskningsrådets Havet og kysten-konferanse.

Hun publiserte nylig en vitenskapelig artikkel som langt på vei bekrefter at mengden stor fisk i Nordsjøen er kraftig redusert siden 1960, noe som hittil ikke har vært godt dokumentert.

– Det er vanskelig å si noe om antallet store fisk på bakgrunn av fangstdata, fordi fiskerne ikke tar ut et representativt utvalg av fisken i havet. Det er i stor grad markedsmekanismene som styrer hva fiskerne forsøker å fange, og derfor har jeg lenge lett etter en «fisker» som er upåvirket av markedet.

– Nylig fant jeg og en forskerkollega nettopp dette i form av 88 skjeletter av vanlig nise (Phocoena phocoena) som ble innsamlet langs kysten av Nederland. Skjelettene dekker perioden fra 1840 og fram til i dag, forteller Christensen.

Hun har anvendt en metode som går ut på å analysere innholdet av stabile isotoper (SI) av nitrogen og karbon i nise-skjelettene.

SI-innholdet er forholdsvis høyere hos dyr som befinner seg høyt oppe i næringskjeden, og analysen av nise-skjelettene viser et SI-innhold som har falt dramatisk etter 1960. 

– Det betyr at nisene i Nordsjøen fram til 1960 spiste stor fisk som hadde spist andre og mindre fisker. Senere har nisene spist de mindre fiskene direkte. Dette viser at det skjedde en stor endring i sammensetningen av fisk i havet omkring 1960, understreker hun.

Ute av øye, ute av sinn

Christensen synes det er beklagelig at vi behandler livet i havet mye dårligere enn livet på land.

– Ethvert skolebarn vet at naturen på land må beskyttes med naturreservater og lover som forbyr forurensning og andre ødeleggelser. Det er derimot nesten ingen som snakker om å etablere naturreservater i havet.

– Det vesle som finnes av regelverk i havet har, helt til ganske nylig, fokusert på å bevare fiskebestander som kan utnyttes kommersielt.

– Men hvis du fikk skader i din egen hage som for eksempel minnet om de skadene trålere kan forårsake på havbunnen, ville det øyeblikkelig komme et forbud. Vårt forhold til havet er altfor mye preget av «Ute av øye, ute av sinn», sier Christensen.

Havet er et farlig sted

Professoren har en teori om hvorfor vi behandler havet så dårlig:

– Havet er et fremmed og fiendtlig miljø for oss. Hvis du faller i vannet selv på en varm sommerdag, vil du ikke overleve særlig lenge hvis du ikke kommer på land igjen. I noen deler av verden risikerer du til og med å bli spist.

– Derfor sitter vi stort sett utenfor havet og ser på det, og det har ikke gått opp for oss at naturen i havet fungerer helt annerledes enn på land. Sansene våre er heller ikke konstruert for å oppleve livet i havet, sier Christensen.

På land er det i store trekk tilgangen på vann som styrer utformingen av økosystemene.

– Men det finnes jo ingen vannmangel i havet. Der har organismene isteden et helt annet problem: De lever i stor fare for å bli spist! Tenk på at torskebestanden bare kan bestå på samme nivå hvis hver hunntorsk får 1,9 barn som lever lenge nok til at de blir voksne og kan forplante seg.

– Vet du hvor mange egg en hunntorsk må legge for å klare det? Hun må legge 10 millioner egg! Dette sier noe om hvor farlig det er å være en liten torsk i havet, påpeker Christensen.

Av 10 millioner torskeegg er det bare to som ikke blir spist før de rekker å bli kjønnsmodne!

Kunnskap skaper respekt

Menneskenes manglende respekt for havet henger sammen med at vi ikke har nok kunnskap, mener Christensen. Derfor har hun viet sitt forskerliv til å samle og utvikle ny kunnskap om havet.

– Vi bruker globalt sett masse penger og energi på å utforske verdensrommet, men til sammenligning mye mindre på å utforske de 70 prosentene av vår egen planet som er dekket av vann. Det er fortsatt ingen som vet hvor mange ulike organismer som finnes i havet, og kanskje er de fleste artene fortsatt ukjente for oss, sier Christensen.

– Våre forfedre gjorde en forferdelig feil da de kalte planeten «Jorden» – de burde kalt den «Havet» isteden! sier Christensen, og slutter seg dermed til et synspunkt som er blitt tillagt den kjente science fiction-forfatteren og romforskeren Arthur C. Clarke.

– For planeten er havet et mye viktigere økosystem enn landjorden, oppsummerer hun.

Lenke:

Forskningsrådets program: Havet og kysten (HAVKYST)