Oppdrettstorsk er ekspert på å rømme, og man har vært bekymret for hvilke konsekvenser dette kan få for de ville torskestammene. Nå viser det seg at ville hunner foretrekker ville hanntorsker under gyting. Hannene er ikke like nøye på det.
– Torsken er en rømmingsekspert. Den er flink til å finne åpninger, og om nødvendig biter den hull i merdene for å komme ut. Slik sett er det mulig at rømming fra torskemerder vil bli et større problem enn rømt laks, sier Anders Fernø ved Universitetet i Bergen.
Sammen med forskerne Justin Meager og Jon Egil Skjæraasen har han studert hva som skjer når rømt oppdrettstorsk møter villtorsk i fjorden.
Vil oppdrettstorsken oppsøke gyteplassene? Vil den forstyrre gytingen? Vil det skje krysning mellom vill torsk og oppdrettstorsk? Det er slike spørsmål forskerne søker svar på for å vurdere skadepotensialet ved rømming.
Kresne hunner
Fernø & co har gjort forsøk både i laboratorium og felt. I ett av laboratorieforsøkene ble hunner og hanner av villtorsk og oppdrettstorsk plassert sammen i store tanker, og atferden videofilmet.
Forsøkene viste at villtorsk og oppdrettstorsk holder en viss avstand. Ville hunner foretrakk også ville hanner under gyting, uten at dette er noen garanti mot kryssbefruktning.
– Under gytingen pleier hunnene som regel å finne seg en spesiell hann som hun gyter sammen med, forklarer Justin Meager.
– Så snart hun har sluppet eggene strømmer imidlertid også andre hanner til, og da vil også oppdrettshanner som befinner seg i nærheten kunne befrukte eggene.
Meager fant videre ut at ville hannene ikke er like selektive når de velger «partner» under gytingen. Om de slipper sin melke over eggene til en oppdrettshunn eller en villhunn, er ett fett for dem.
Forsøk i felt
Laboratorieforsøk er én ting, atferd ute i fjorden kan være noe annet. I et feltforsøk ble 48 torsk (hanner og hunner, villtorsk og oppdrettstorsk) utstyrt med sensorer og sluppet ut i fjorden.
Forsøket viste at oppdrettstorsk og villtorsk oppfører seg ganske forskjellig, og det på en måte som i utgangspunktet reduserer faren for kryssbefruktning ved rømming.
Justin meager, Jon Egil Skjærsaasen, Anders Fernø og Frank Midtøy ved Universitetet i Bergen studerer oppdrettstorsk i tank. (Foto: Skjalg Ekeland)
– Vi fant blant annet at oppdrettstorsk og villtorsk gikk på forskjellige dybder, selv om de befant seg på samme sted i fjorden, forklarer Jon Egil Skjæraasen.
Årsaken er trolig at oppdrettstorsk er vant til fôr som synker fra overflaten, og at de derfor står høyere i vannsøylen enn villfisk.
Ikke like, men like nok
– Prosjektet har dokumentert at hanner av oppdrettsfisk og hanner av villfisk har forskjellig atferd, og at dette til en viss grad forhindrer hybridisering, sier Fernø.
Annonse
– I en konkurransesituasjon én mot én vil villfisken ha et overtak og avvise tilnærminger fra oppdrettstorsk. Det hjelper likevel lite hvis rømt oppdrettsfisk får et tallmessig overtak, påpeker han, og viser til at det er ferske eksempler på at 150 000 oppdrettstorsk har rømt på én gang.
– Slike rømminger vil være en alvorlig trussel mot en villfiskstamme som allerede er overbeskattet, sier Fernø.
– I tillegg til faren for krysning, vil et stort antall rømte torsk konkurrere med villfisken om plass og ressurser, den kan føre til spredning av sykdom og på lang sikt også til endring i atferd og «kultur» hos den ville torskestammen.
Tekniske løsninger
Anders Fernø mener at selv om forsøkene de har gjort viser en viss naturlig barriere mellom villtorsk og oppdrettstorsk, er det nødvendig å arbeide mot bedre tekniske løsninger for å unngå rømming.
– Landsbaserte anlegg ville selvfølgelig være det sikreste. Sikrere merder med doble nett, og grundige undersøkelser for å unngå at anleggene plasseres for nære kjente gyteplasser, er antakelig mer realistiske tilnærminger, sier han.
