– Villfisken står tett i tett rundt merdene, sier forsker Ingebrigt Uglem ved NINA i Trondheim.

Sammen med kollegaene Tim Dempster ved SINTEF Fiskeri og havbruk og Pål Arne Bjørn fra Nofima Marin har han studert samspillet mellom oppdrett og økosystemet ved ni ulike anlegg på tre ulike steder i Finnmark, Trøndelag og Rogaland.

– Vi har gjort tellinger innenfor en radius på fem meter fra merdene, og har funnet at et gjennomsnittlig fiskeoppdrettsanlegg tiltrekker seg minst 10 tonn med villfisk.

Bra for sjøbunnen

At oppdrettsanlegg tiltrekker seg fisk er ingen nyhet, men det har vært gjort få vurderinger av om dette er bra eller dårlig – for fisken og miljøet. Uglem og Dempster har fått resultater som peker litt i begge retninger.

– At villfisken spiser spillfôret gir en umiddelbar miljøgevinst. Fôr som havner på sjøbunnen, kan forårsake lokale ødeleggelser av bunnfaunaen. Når villfisken i stedet spiser fôret, reduseres problemet betydelig, sier Uglem.

Fristed for fisken

En annen positiv effekt av oppdrettsanleggene er at de fungerer som et slags naturreservat for villfisken.

Dette er spesielt gunstig for fjordtorsken, som i deler av landet har vært utsatt for overfiske.

– Oppdrettere tillater vanligvis ikke at det fiskes i nærheten av anlegget. Dermed får fisken gå i fred. Det rike fôret gjør også fisken feitere, noe som kan gjøre fisken mer fruktbar. Dette kan styrke bestanden på sikt, sier Uglem.

Hva med fiskehelsen?

Kraftforet som brukes i oppdrettsanleggene, er imidlertid tilpasset næringsbehovet til laks, og har en helt annen sammensetning enn hva torsk og sei vanligvis spiser. Spørsmålet er hvordan dette påvirker villfisken.

– Vi har fanget både torsk og sei ved oppdrettsanleggene for å gjøre analyser av mageinnhold og fettsyreprofil i fisken, sier Uglem.

Undersøkelsen bekrefter for det første at fisken – og særlig seien – spiser betydelige mengder fôr.

– Vi fant gjennomsnittlig 33 gram pellets i sei, og hos noen betydelig mer. Tilgangen på fôr gjør at fisken også får bedre kondisjon og en betydelig feitere lever. Det er mer usikkert hva dette betyr for helse og kvalitet på fisken på lang sikt.

– Vi har fått rapporter fra yrkesfiskere om at sei fanget nær oppdrettsanlegg har dårligere kvalitet, men dette må studeres mer systematisk, sier Uglem.

Kan spre sykdom?

Villfisk kan tilbakelegge store avstander på kort tid, og studier av bevegelsesmønstre hos sei viser at de beveger seg mellom flere ulike oppdrettsanlegg i løpet av noen få dager.

Det kan derfor være grunn til å frykte at villfisken kan spre sykdom mellom anleggene.

– Det er spesielt pancreas disease (PD) som sees som en potensiell risiko, sier Uglem.

Dette er en virussykdom som antas å smitte ved flytting av fisk og utstyr, men det har vært tilfeller der sykdom har oppstått uten at det har vært kontakt mellom oppdrettsanlegg.

– Vill sei som svømmer mellom flere anlegg, kan være skurken. Men vi vet foreløpig ikke om sei kan bære PD, og om den i så fall kan overføre den til laks. Her trengs det flere studier.

Noe vi må leve med

Uansett positive og negative effekter på miljøet, er fiskeoppdrett en viktig næring som er kommet for å bli. Uglem mener det derfor er nødvendig å få mer kunnskap om samspillet mellom oppdrett, fiskeri og økosystemet.

– Målet må være å dra nytte av de positive effektene i størst mulig grad, og gjøre det vi kan for å redusere de negative effektene. I andre land har de vært flinke til å få til et godt samspill mellom oppdrettsnæringen og yrkesfiskerne som fisker etter villfisk. Et slikt samarbeid burde også være mulig å få til i Norge, mener Ingebrigt Uglem.

Lenker:

Forskningsrådets program: Havet og kysten

Havbruk – en næring i vekst (HAVBRUK): Nyhetsbrev nr. 3–4/2008