En ny modell som viser lusespredning over et større geografisk område enn tidligere modeller, bekrefter teoriene om at strøm kan spre lakseluslarver over store avstander.
Latinsk navn: Lepeophtheirus salmonis Utbredelse: Finnes naturlig i norske farvann. Omfanget har økt betraktelig i takt med veksten i oppdrettsnæringen. Biologi: Lakselusen er en parasitt med ti livsstadier fordelt på tre frittlevende, fire fastsittende og tre mobile stadier. Slår seg ned på laksen i det tredje. Størrelse: Voksen hunn: 12 mm (ca. 29 mm inkludert eggstrenger), voksen hann: 6 mm. Føde: Skinn og blod fra laksefisk. Lusene spiser først når de sitter på en vertsfisk (fastsittende og mobile stadier). Formering: Hele året, men formerer seg hurtigere når temperaturen øker utover våren. Spredning: Frittlevende stadier sprer seg via fjord- og kyststrømmer. Bekjempelse: Biologiske midler (leppefisk) eller kjemikalier (legemiddel).
Resultatene viser at på for eksempel Vestlandet kan lakselus bli spredd både i og mellom fjorder og de kan bli ført ut i Nordsjøen før de driver tilbake til kysten. Lus kan også spres nordover og sørover langs kysten.
Havforskningsinstituttet har i mer enn ti år simulert spredning av planktonisk lakselus, det vil si de tre første stadiene i lakselusas livssyklus. I det tredje stadiet må lusa finne en laksefisk den kan feste seg på.
– Den nye modellen NorKyst-800 kan simulere strøm med 800 meter romlig oppløsning langs hele norskekysten. Det gjør at vi kan studere spredning av lakselus på en større regional skala enn før.
– Tidligere modeller for lakselusspredning har hatt begrensninger i modellområdets utstrekning, og vi har “mistet” lusene som har drevet utenfor, sier forsker Lars Asplin.
Spredning på Vestlandet
Resultatene bekrefter tidligere antagelser om at den maksimale spredningen av lakselus kan være stor.
– Selv om hovedmengden av lakseluslarver ikke spres veldig langt fra kilden, ser vi at på Vestlandet kan lakseluslarver spres langt inn eller ut av fjordene, og fra den ene fjorden til den andre.
– Vi finner også at spredningen langs kysten kan foregå både nordover og sørover, det vil si at lakseluslarver fra Hardangerfjorden kan like gjerne havne i Boknafjorden som motsatt, sier Asplin.
Smittespredning
Strømforholdene avgjør hvor lakselusene driver. Disse varierer mye med perioder med ulike vindforhold, for eksempel nordavind eller sønnavind, og vannmassene styres inn eller ut fjordene, og både nord eller sør langs kysten, til tross for at det gjennomsnittlige strømmønsteret kan tilsi noe annet.
Generelt vil spredning av alle smittestoffer som transporteres med vannmassene kunne simuleres overalt langs norskekysten med samme metode som her er brukt for lakselus.
– Fordelen med slike numeriske modeller er at vi blir i stand til å tallfeste forholdene. Et uløst spørsmål både for parasitter som lakselus og for andre smittestoffer, er hvilke doser som trengs for å overføre smitte mellom en smittekilde til enten fisk i et oppdrettsanlegg eller villfisk, forteller Asplin.
Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet har foreslått et felles prosjekt for å studere kvantitativ (tallfestet) bæreevne i større regioner for villfisk og oppdrettsfisk i forhold til lakselus og andre smittestoffer.
– Slik kunnskap som vi i dag mangler, vil være avgjørende dersom oppdrettsnæringen skal kunne ha en bærekraftig vekst og at samfunnet skal kunne vurdere miljøvirkningene av oppdrett, sier Asplin.
