Sur nedbør påvirker fortsatt norske elver

De senere årene har sur nedbør fått stadig mindre oppmerksomhet. Men det betyr ikke at kampen er vunnet. Fortsatt preger sur nedbør fisk og planter i norske vassdrag.

Published
Takket være kalking og reetablering av laks kan igjen Tovdalselva by på varierte fiskemuligheter over en strekning på 35 km. (Foto: Frode Kroglund, NIVA)
Takket være kalking og reetablering av laks kan igjen Tovdalselva by på varierte fiskemuligheter over en strekning på 35 km. (Foto: Frode Kroglund, NIVA)

Avtale om luftforurensing

Langtransportkonvensjonen (LRTAP) er en regional bindende avtale som regulerer langtransportert, grenseoverskridende luftforurensing under UNECE.

Konvensjonen skal beskytte mennesker og miljø mot luftforurensning. Den skal begrense, gradvis redusere og forebygge langtransportert, grensekryssende luftforurensning.

Avtalen dekker Europa og Nord Amerika og trådte i kraft i 1983.

Under konvensjonen hører i alt åtte protokoller, som regulerer ulike typer luftforurensning, hvorav to er særlig viktige for miljøgiftarbeidet: protokollen på persistente organiske miljøgifter og tungmetaller, henholdsvis POP-protokollen og tungmetallprotokollen.

ICP Waters er organisert under LRTAP.

I Norge kalkes det årlig for 80-90 millioner kroner per år for å motvirke effektene av sur nedbør.

Kalking går ut på å tilføre jord eller vann basiske kalsium- eller magnesiumforbindelser for å motvirke forsuring fra sur nedbør.

Dette er blant de største enkelttiltakene Miljødirektoratet utfører for å bevare biologisk mangfold i norsk natur.

- På tross av 35 år med reduksjoner i sur nedbør er det fortsatt en rekke elver og innsjøer som er så negativt påvirket av sur nedbør at det påvirker det biologiske livet i vannet, sier Heleen de Wit, seniorforsker ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA).

- Mange insektarter er borte og flere fiskebestander kan ikke opprettholdes uten menneskelige tiltak.

Hun mener at det fremdeles er store miljøutfordringer med sur nedbør, selv om problemet har et helt annet omfang i dag enn i 60-, 70- og 80-årene

19 år med data

NIVA har nylig lagt frem en analyse av 19 år med vannkjemiske data fra nesten 200 innsjøer og elver over hele Europa og i Nord-Amerika.

Vannforekomstene ligger i områder som er sårbare for sur nedbør og der fiskebestander og annen akvatisk fauna - som for eksempel insekter som fisken lever av - har blitt redusert eller er borte på grunn av for surt vann.

Formålet med undersøkelsen har vært å se hvordan og hvor mye den kjemiske vannkvaliteten har endret seg på disse 19 årene.

Vellykket langtransportkonvensjon

- Innholdet av sulfat i vann er gått ned i så godt som alle områdene vi har undersøkt, og nedgangen av sulfat i enkelte områder er opp til 60 prosent, sier De Wit.

Sulfat er en av hovedkomponentene til sur nedbør.

De Wit leder det internasjonale programmet “ICP Waters”, som samler og analyserer overvåkingsdata fra nasjonale undersøkelser av vann og vassdrag i 20 land i Europa og Nord-Amerika.

I mange lokaliteter tar forskere jevnlige kjemiske og biologiske prøver, som først analyseres og bearbeides nasjonalt før dataene samles på NIVA.

Formålet er å dokumentere kjemiske og biologiske effekter i vann og vassdrag forårsaket av sur nedbør som igjen er forårsaket av utslipp av svovel og nitrogen til atmosfæren.

Heleen de Wit. (Foto: Ann-Elisabeth Hammer/Niva)
Heleen de Wit. (Foto: Ann-Elisabeth Hammer/Niva)

- Her kan vi gjøre storskala-analyser på et overnasjonalt nivå og få tak på de virkelig store trendene, sier forskeren.

På vei mot en førindustriell tilstand

Overvåkningen viser at vannets surhetsgrad (pH) og vannets evne til å nøytralisere syrer har hatt en positiv utvikling siden 1990.

Den positive endringen i disse kjemiske indikatorene er tydeligst fram til tusenårsskiftet, mens det er en svak eller en helt fraværende endring til det bedre etter dette.

De Wit mener de likevel har godt belegg for å si at den kjemiske endringen til mindre surt vann har før til at mange insektarter har vendt tilbake, og at fisken nå greier seg i mange vann uten hjelp i form av kalking.

- Vannkjemien er avgjørende for at sårbar akvatisk fauna skal overleve og reprodusereeller utsettelser, sier De Wit.

- Nå er vannkjemien på vei mot en naturlig, eller førindustriell tilstand, men fortsatt er det i mange vannforekomster et stykke igjen til vi er der.

Saktere for biodiversiteten

De gode nyhetene må altså tas med et visst forbehold.

Overvåkingen viser også at selv om vannet er blitt mindre surt, tar det lang tid før biodiversiteten og fiskepopulasjonen er tilbake til der den var.

I Norge startet forsuringen allerede på 1800-tallet, og økte helt frem mot 1970-tallet. Da tar det tid før naturen klarer å hente seg inn.

Allerede tidlig på nittenhundretallet ante man at fiskedøden skyldtes surt vann, men koblingen med sur nedbør ble ikke oppdaget før på 1960 og -70-tallet.

Skadene på fiskebestandene ble større i takt med økende forsuring, og samtidig førte forsuringen også til tap av naturmangfold.

På det verste var 30 prosent av Norges landareal negativt påvirket av sur nedbør, og én av fem arter forsvant fra de sureste vassdragene.

Mer enn 15 000 fiskebestander forsvant eller ble påvirket av forsuring, 25 laksestammer døde ut, og minst 20 andre ble påvirket. Størst skade var det i Agder-fylkene.

- I dag har antar vi at cirka ti prosent av arealet i Norge har forsuringsskader, og det er Sør- og Vestlandet som er hardest rammet, sier De Wit.

- Skadene er imidlertid mer moderate enn da sur nedbør var på det høyeste, og slikt sett er det riktig å konkludere med at kampen mot sur nedbør har vært en suksess - selv om seieren ennå er et stykke unna.

Referanse:

Øyvind Garmo m.fl.: Trends in Surface Water Chemistry in Acidified Areas in Europe and North America from 1990 to 2008Water, Air, & Soil Pollution, Februar 2014, 225:1880.