Årlige epidemier av lakselus på vill laksefisk i oppdrettsintensive områder var, sammen med rømming av oppdrettslaks, det viktigste argumentet for opprettelsen av nasjonale laksefjorder.

De endelig vedtatte nasjonale laksefjordene ble imidlertid noe annerledes enn opprinnelig foreslått.

Det har ført til usikkerhet om ordningen er riktig og tilstrekkelig for å beskytte vill laksefisk mot infeksjon av lakselus.

Norsk institutt for naturforskning (NINA) er defor i gang med å foreta en flerårig nasjonal overvåkning av lakselusinfeksjonen på vill laksefisk i og utenfor nasjonale laksefjorder, samt i referanseområder langs hele Norskekysten.

Formålet er å evaluere ordningen med nasjonale laksefjorder.

Oppsummert viser undersøkelsen at infeksjonstrykket i 2007 var høyt langs store deler av Norskekysten.

Noen av de nasjonale laksefjordene, spesielt de største, ser ut til å kunne ha en positiv effekt, men undersøkelsen må gjentas over flere år før konklusjoner kan trekkes.

Utvandrende laksesmolt og sjøørret møter generelt et høyt infeksjonstrykk i ytre fjord- og kystområder.

Den totale biomassen av oppdrettslaks kan derfor være så høy at selv ”lovlige” luseantall per fisk ikke er tilstrekkelig til å redusere infeksjonstrykket til et bærekraftig nivå.

I tillegg til de nasjonale laksefjordene, synes det derfor å være nødvendig å både senke tiltaksgrensen og synkronisere tiltakene for å greie å redusere infeksjonsnivået til godt under 10 lus per vill fisk, og dermed nå målsettingen om ”ingen negativ effekt”.

Undersøkelsene har vært et samarbeid mellom forskere ved NINA, Nofima Marin og Havforskningsinstituttet, mens Mattilsynet (www.mattilsynet.no) har hatt hovedansvaret for finansieringen.