Oppdrettsnæringen i Norge sliter en hard kamp mot lakselus. Fisk rømmer fra anleggene og smitter villaks med sykdommer. Er oppdrettsnæringen en trussel mot villaksen?

Forskningslederne Kjetil Hindar fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Ole Torrissen fra Havforskningsinstituttet og Høgskolen i Bodø har begge lang fartstid innenfor lakseforskning.

De har klare oppfatninger om hvorfor disse problemene har oppstått, og hvilke løsninger som finnes.

– Hva kan gjøres for å bekjempe de mest kjente truslene mot laks: rømming og lakselus?

Torrissen: Rømming er egentlig helt unødvendig. Det bør ikke overraske noen at det er stormer langs norskekysten. Heller ikke at propeller hugger hull i nota. Dette kan oppdrettsnæringen selv løse på en enkel måte. De burde funnet en løsning på dette for lenge siden. Vi har teknologi som gjør dette mulig.

En effektiv vaksine mot lakselus vil være det beste middelet for å få kontroll med problemet. Det vil koste litt, men likevel brøkdeler av hva det koster å behandle lakselus. Vi har kalkulert at det vil koste mellom 100 og 200 millioner kroner å lage en vaksine mot lakselus. Næringen påstår at den bruker en milliard kroner til avlusning i året.

Hindar: Jeg tror vaksine kan være viktig, men vi har mange sykdomsorganismer vi vet utrolig lite om. Fisk i stor tetthet langs kysten året rundt er en formeringsmaskin for alle sykdomsfremkallende organismer. Vi kan kanskje takle enkeltsykdommer med vaksine, men jeg tror den beste løsningen er å skille oppdrettsfisk fra villfisk. For å få til dette må vi utvikle ny teknologi som kan forhindre rømming.

– Hva synes dere om myndighetenes innsats for å bekjempe lakselus?

Torrissen: Forvaltningen har ansvar for å sette grenser og påse at grensene blir holdt. Jeg synes kontrollen burde være mye strengere, og dette er forvaltningen og ikke næringens ansvar.

Myndighetene har ikke alltid fulgt forskernes råd om å redusere smittepresset i utsatte områder. Begrunnelsen er at hvis toleransegrensen for lakselus senkes, så blir det flere behandlinger, med økt bruk av medisiner og dermed økt risiko for resistensutvikling. På mange måter er dette et tveegget sverd.

Hindar: Forskerne har lenge visst at lusepresset er for høyt, og har dokumentert at dagens grense for tiltak er for høy. Forvaltningen har i liten grad fulgt rådene fra forskere. Problemene kan vi neppe medisinere oss vekk fra, blant annet på grunn av resistensutvikling. Smittepresset vil også bli mindre om man reduserer antall fisk i oppdrettet. Forvaltningen har ennå ikke tatt dette innover seg.

Torrissen: Både næringen og forvaltningen tenker altfor kortsiktig. Problemene vi i dag har med resistensutvikling på laks, burde alle vite at ville komme før eller siden. Satsing på målrettet forskning i tide ville ha spart både næring og myndigheter for store kostnader.

Direktoratet for naturforvaltning (DN) har vært mer politiske aktører enn aktive forvaltere. Den offentlige forvaltningen av villaksen er fryktelig politisert, og tilsynelatende har DN som mål å utradere oppdrettsnæringen. Samarbeidsklimaet mellom DN og oppdrettsnæringen er derfor naturligvis dårlig.

Hindar: Oppdrettsforvaltningen er også politisert. Dette henger sammen med oppdrettsnæringens manglende vilje til å anerkjenne at de genererer et miljøproblem. Forvaltningen har ikke gjort leksa si, og oppdrettsnæringen er blitt for stor, både med hensyn til lakselus og med hensyn til rømt oppdrettslaks. Laksen er politisk viktig fordi den har vært økonomisk viktig i lang, lang tid.

– Hvordan kan forskernes råd i større grad bli fulgt?

Torrissen: En så stor næring trenger et langt sterkere forskningsgrunnlag enn hva vi har i dag. Forskningen må gires opp kraftig. Vi må ha forskning som gjør oss i stand til å løse problemene vi får i fremtiden. Det nytter ikke å rope på forskning den dagen problemene vokser oss over ørene. Vi vet at dyr i fangenskap blir syke, og vi må derfor ha et apparat som sikrer behandlingen av dyrene og ikke minst omgivelsene.

Hindar: Jeg er helt i enig i at forskningsaktiviteten har vært altfor lav. Det største problemet er likevel at forvaltningen ikke setter i verk tiltak basert på den kunnskapen som allerede finnes. Først de siste par årene er dette anerkjent som et stort problem, mens vi i 20 år har påpekt problemet med rømt oppdrettslaks og genetiske problemer. Forvaltningen har vært altfor sen og for slapp med å innføre reguleringer for næringen.

Vi trenger mer teknologiforsking som kan skape løsninger for å skille oppdrettsfiskens parasitter og sykdommer fra villfisken. Etter min mening har slik forskning vært nesten fraværende i Forskningsrådet, og det har jeg prøvd å si ifra om mange ganger.

– Oppdrettsnæringen er en av Norges største eksportnæringer og genererer store inntekter. Hvilke problemer må vi tolerere fra denne næringen?

Torrissen: All matproduksjon påvirker miljøet. Sammenlikner vi oppdrettsnæringen med annen kjøttproduksjon, påvirker oppdrettsnæringen naturen i mye mindre grad per enhet produsert. Mens jordbruket årlig produserer 500 000 tonn kjøttekvivalenter (egg og melk justert til samme proteininnhold som kjøtt), produserer oppdrettsnæringen omkring én million tonn. For å produsere 500 000 tonn med kjøttekvivalenter brukes ca. 10 millioner dekar land. For akvakultur er arealet som brukes, relativt lite. Alle oppdrettsanleggene i Norge ville sannsynligvis fått plass på tomta til Gardermoen.

Kjøttproduksjonen har mange negative økologiske effekter. Den påvirker biodiversitet, skaper jorderosjon og avrenning til elver og sjø. Oppdrettsnæringen har også store, alvorlige miljøutfordringer knyttet til lakselus og rømming av laks, men er likevel bærekraftig.

Hindar: Enhver næring uansett størrelse må være miljømessig bærekraftig. Oppdrettsnæringen er ikke bærekraftig i dag, og har sannsynligvis ikke vært det på veldig lang tid. Forvaltningen har i for liten grad begrenset veksten i næringen til tross for forskningsbasert kunnskap om at den påvirker naturen negativt. Lakselus reduserer bestander av villlaks og sjøørret. Rømt oppdrettslaks ødelegger den genetiske integriteten til villaksstammer.

Jeg synes ikke inntektene til oppdrettsnæringen kan forsvare at næringen ikke drives miljømessig bærekraftig. Reduksjon av vill-laksbestanden vil også redusere en næring som har gitt inntekter til Distrikts-Norge i lang tid.

– I hvilken grad er villaksstammene i Norge truet?

Torrissen: Laksen i Nord-Atlanteren har hatt det tøft de siste 40 årene, og laksebestanden har gått kraftig ned. Det positive er at Norge tross alt har kommet relativt bra ut, selv om vi har en oppdrettsnæring. Fangstpresset på villaksen er svært høyt, og det er helt naturlig at fiskerne tar et ansvar i denne sammenhengen.

Hindar: Mange villaksstammer er truet – noen er nesten borte. Restene etter enkelte villakssbestander befinner seg i genbanker og ikke i naturen. På lang sikt er villaksen truet som art hvis vi ikke greier å kontrollere trusselen fra oppdrettsnæringen.

Vi vet stadig mer om hva som truer laksen, men likevel går laksebestandene tilbake. Storskala miljøendringer i havet kan også spille en rolle, men i første omgang må vi kontrollere de faktorene vi vet påvirker laksebestanden.

– Hvordan tror dere fremtiden blir for oppdrettsnæringen?

Torrissen: Oppdrettsnæringen kommer til å vokse med ca. fem prosent hvert år fremover. Lukkede anlegg vil sannsynligvis ikke bli aktuelt de nærmeste årene. Kostnadene med å løfte vann til den type anlegg vil være så store at det ikke kan forsvares i energisammenheng.

Miljøbelastningen er sannsynligvis større pr kilo svine- eller kyllingkjøtt produsert i Norge enn den er for produksjon av laks. Oppdrettsnæringen i Norge produserer hvert år et middagsmåltid for 1,4 milliarder mennesker. Dette er det eneste området hvor Norge er en betydelig matprodusent. Næringen har noen uheldige konsekvenser som vi må jobbe intensivt for å løse, men problemene er løsbare.

Laksen er ingen truet art ifølge Det internasjonale havforskningsråd. Noen bestander er svake, og her bør myndighetene iverksette tiltak for å beskytte disse. Tiltakene må selvsagt være vitenskapelig begrunnet og ikke bare forankret i en tro på at oppdrettsnæringen er årsak til all elendighet.

Hindar: Dersom Torrissen har rett i at næringen kommer til å vokse med fem prosent i året, tror jeg vi om noen år vil ha enda svakere villaksbestander. Kanskje vi har like fine formuleringer om at næringen er miljømessig bærekraftig, men trenden kommer til å bli det motsatte.

Vi vet i dag at villaksbestander nær akvakultur gjør det dårligere enn villaksbestander lenger vekk fra akvakultur. Forsøk vi har gjort i naturen med oppdrettslaks og villaks, tyder på at de sammen gjør det mye dårligere enn om vi hadde en villaksbestand alene. Vekst i oppdrettsnæringen betyr derfor en nedgang for villfiskbestandene.