Hvert år rømmer oppdrettslaks og vandrer opp i villakselver, der de kan gyte og få avkom med villaks. Å ha en oppdrettslaks i slekta er imidlertid ikke noen fordel for en laks som lever i naturen.

Avl på kommersielt viktige egenskaper hos oppdrettslaksen har nemlig ført til genetiske forandringer som ikke er fordelaktige i naturen.

Nå har forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) utviklet en metode som gjør at man kan avsløre om en laks har oppdrettslaks blant forfedrene sine. Dermed kan man sikre at man velger riktig stamfisk når man skal sette ut villaks i elvene.

Stamfisken er den fisken som brukes som foreldre for å produsere laks. Dette er fisk som fanges i elven og tas inn i et anlegg. Fra klekkeriet settes avkommet fra disse foreldrene tilbake til elven som befruktede egg, yngel eller smolt. Denne prosessen kalles kultivering.

Den nye metoden sørger for at kultivering av villaks fører videre villaksgenene, men ikke oppdrettslaksgenene.

– Det nye er at vi ikke bare kan luke ut rømt oppdrettslaks, men også avkom etter rømt oppdrettslaks, selv om de er født i naturen, sier forsker Sten Karlsson.

Forskerne har utviklet et sett med genetiske markører, spesifikke steder i arvestoffet (DNA-et), som skiller mellom oppdrettslaks og villaks. Med disse markørene kan de beregne sannsynligheten for at en laks stammer fra oppdrettslaks. Metoden brukes blant annet for å luke ut enkeltindivider av stamfisk med oppdrettsgenetisk opphav ved kultivering.

Supplement til skjellanalyser

Tradisjonelt har forskerne analysert skjellene på fisken for å skille mellom en oppdrettslaks og en villaks. Vekstmønsteret i skjellene blir nemlig påvirket av miljøet laksen har vokst opp i.

Et unaturlig oppvekstmiljø vil gi et annerledes vekstmønster i skjellene enn et naturlig oppvekstmiljø og vil derfor kunne avsløre om en laks er en villaks eller en oppdrettslaks.

• Les også: Skjell avslører rømt laks

Skjellanalysene kan imidlertid ikke avsløre om en laks har oppdrettsforeldre dersom den er født i naturen, siden skjellene da vil se ut som hos en villaks. Den nye metoden som er basert på molekylærgenetikk vil kunne avsløre dette.

– Enkelt forklart kan vi ta en laks som er født i naturen og finne ut om det er sannsynlig at den har foreldre eller besteforeldre som en gang var en rømt oppdrettslaks, forklarer Karlsson.

Miljødirektoratet påla i fjor å teste stamfiskens genetiske opphav i retningslinjene for utsetting av laksefisk. Skjell fra all laks som samles inn til stamfisk blir sendt til Veterinærinstituttet i Trondheim som analyserer vekstmønsteret i skjellene, luker ut rømt oppdrettslaks og sender skjell fra villaks og usikre individer videre til NINA for genetisk analyse.

Prosessen gir svar på skjellkontroll og genetisk opphav i løpet av få dager.

• Les også: Vill og oppdrettet fisk smitter hverandre

Resultater av stamfiskanalyser i 2014 viste at 14,5 prosent av individene som hadde blitt kategorisert som villfisk på bakgrunn av skjellanalyser, ble ekskludert som potensiell stamfisk etter de genetiske analysene.

– De genetiske analysene viser seg derfor å være et viktig og nødvendig supplement til skjellanalysene for å unngå at man ved kultivering oppformerer laks med oppdrettsgenetisk opphav.

– Hadde vi ikke hatt genanalysene, kunne det blitt benyttet stamfisk med oppdrettsgenetisk opphav, og kultivering av villaks ville da vært med på å forsterke de negative effektene av rømt oppdrettslaks, sier Karlsson.

I tillegg til å undersøke opphavet til laks som ut fra skjellanalyser er født i naturen, kan den molekylærgenetiske metoden verifisere at tolkingen av skjell er riktig og er til god hjelp når en har et uleselig skjell og trenger raskt svar på om den aktuelle fisken er villaks eller oppdrettslaks.