Østerrikske Ludwig Wittgenstein er av mange regnet som en av 1900-tallets viktigste filosofer. Han skrev blant annet verket Filosofiske Undersøkelser (Philosophische Untersuchungen).

En grunnleggende idé her er at språklig forvirring hindrer oss i å få de gode svarene på filosofiske spørsmål. Vi bruker ord på en måte som ser ut til å gi mening, men som egentlig er meningsløs.

– Ved hjelp av en terapeutisk metode vil han at vi skal kvitte oss med, og ikke svare på, filosofiske spørsmål, sier Magnus Aardal.

Han har tatt for seg fortolkninger av Wittgenstein i sin doktorgradsavhandling ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk på Universitetet i Oslo

Rotløs eller ikke rotløs?

– Det Wittgenstein kaller språklig forvirring finnes også utenfor filosofien. Ubetenksom bruk av metaforer er ett eksempel, sier Aardal, og illustrerer det med ordet rotløs.

– Det blir av og til sagt om de som har flyttet ofte i barndommen, eller har foreldre som er født utenfor Norge, at de er rotløse. Og selv om mennesker ikke har røtter slik planter har det, blir metaforen noen ganger tatt nokså bokstavelig.

– I innvandringsdebatter ser vi stadig at det tolkes som at du kun kan være femti prosent norsk, om du har tilknytning til en annen kultur. Som om mennesket, som planten, bare kan ha røtter ett sted.

Ubetenksom bruk av metaforer kan låse oss inne i en feilaktig måte å tenke på, uten at vi selv ser at vi låser oss inne, mener Wittgenstein.

– Hvilke ord vi bruker når vi tenker på og snakker om et spørsmål, kan begrense hva vi ser som mulige svar. Vi blir på en måte fanget av ordene. Derfor er det viktig å åpne opp for andre måter å se ting på, sier Aardal.

Kritikk av to fortolkere

Det er utvilsomt mye språklig forvirring i filosofien, mener Aardal. Men trenger filosofene dermed en egen metode for å rydde opp?

– Nei, jeg tror ikke det. Det er her jeg er uenig med Wittgenstein. Jeg tror den språklige forvirringen kan ordne seg underveis. Vi trenger ikke dele inn i to faser, der vi starter som språkpoliti, og først etterpå kan gå løs på det filosofisk vitenskapelige.

Det er to sentrale fortolkere av Wittgenstein og hans verk Filosofiske Undersøkelser, som Aardal gir en kritikk av.

Peter Hacker og Gordon Baker har tatt for seg Wittgensteins såkalte oversiktlige framstillinger (übersichtliche Darstellung), altså hans metode for opprydding i språklig forvirring, og forklarer hvordan de mener framstillingene skal fungere.

– Jeg har funnet svakheter ved begges tolkninger av Wittgenstein. Svakhetene mener jeg er et symptom på et større problem i Wittgenstein-forskningen: Det blir stort sett vurdert hva Wittgenstein mente, men i liten grad vurdert om Wittgenstein hadde rett.

– Jeg mener begge overfortolker Wittgenstein, sier han.

Indre spenning

Aardal mener å ha funnet en indre spenning i Wittgensteins prosjekt.

– Han lever ikke helt som han prediker. Han vil gjerne gi filosofiske svar, og hans verk er fantastisk rikt. Samtidig sier han at alle filosofiske spørsmål egentlig bare er språklig forvirring.

Det er altså her Wittgenstein samtidig vil ha en metode for språklig opprydning for at vi skal kunne kvitte oss med, og ikke svare på, filosofiske spørsmål.

Wittgensteins mål og måten han skriver på, gjør kritikk vanskelig, sier Aardal.

Han påpeker at konklusjonene som fortolkerne av Wittgenstein kommer fram til, er svært ulike.

– Jeg mener det vil være en stor fordel om fortolkningene blir tydeligere og mer realistiske, og at det skilles klarere mellom hva fortolkeren mener og hva Wittgenstein selv argumenterte for, sier Aardal.

Referanse:

Aardal, M. (2011) Wittgenstein’s perspicuous representations and the aim of philosophy. A critical examination of two interpretative approaches. Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk, Universitetet i Oslo.