La oss begynne med et tankeeksperiment:

Verden består av kun to land, en øystat og en fastlandsstat. Én dag synker øya i havet. De som bor der klarer å redde seg i land. Bør øyboerne ha rett til å bosette seg på fastlandet?

Svaret er intuitivt ja. De har jo ikke noe annet sted å bo.

Men hvordan kan man argumentere for et slikt krav? Og kan det tenkes at øyboerne har krav på noe mer, for eksempel å danne en ny stat på deler av fastlandsstatens territorium?

Kim Angell bruker tankeeksperimentet som et eksempel i sin doktorgradsavhandling om hvordan stater og befolkningsgrupper kan begrunne sine territorialkrav.

Han spør: Hvorfor har et lands befolkning rett til å bo der den bor? Hvordan kan man begrunne territorialkrav over et bestemt landområde?

- Dette er spørsmål som går til kjernen av politisk teori: Hva berettiger statsdannelse? sier Angell.

Fortjeneste og tilknytning

Utgangspunktet til Angell er to argumenter som ofte benyttes i den filosofiske debatten om hvem som har rett til bestemte landområder: det såkalte fortjenesteargumentet og det såkalte tilknytningsargumentet. Begge argumentene er inspirert av 1600-tallsfilosofen John Locke.

Ifølge fortjenesteargumentet har et folk rett til å kontrollere et bestemt territorium dersom det har skapt verdier på området. Ideen er at verdiskaping fortjener en belønning, og at territorielle rettigheter er den mest passende belønningen.

Benyttes tilknytningsargumentet er utgangspunktet annerledes. Her er tanken at folk flest utvikler sterk tilhørighet til landområdene de bor på. Folk formes av naturen og klimaet rundt seg, samtidig som de selv også former sine omgivelser – de dyrker jorda, bygger infrastruktur og etablerer kulturelle landemerker.

Dersom et folk fratas kontroll over territoriet hvor det bor, vil det dermed bli fratatt langt mer enn bare et landområde: Det vil bli fratatt viktige deler av sitt levesett og sine fremtidsplaner.

Strider mot moralsk magefølelse

– En svakhet ved dette fortjenesteargumentet er at det er lite anvendelig i praksis, forteller Angell.

Fortjenesteargumentet er relativt ukontroversielt i tilfeller hvor verdier skapes på tidligere eierløst land. Men hva med tilfeller hvor et område blir tatt med makt før verdiskapingen gjøres? Fortjener man råderett i belønning for å ha skapt verdier på stjålet land?

– Å svare ja på det, vil nok for mange av oss stride mot den moralske magefølelsen. Dette er også tilhengerne av fortjenesteargumentet langt på vei enige i.

I så fall kan fortjenesteargumentet i liten grad brukes for å underbygge nåværende staters territorialkrav, påpeker Angell.

Dagens statsdannelser er som oftest et resultat av tidligere tiders urettmessige maktbruk, hvor den opprinnelige befolkningen i et område enten ble drevet på flukt eller tvangsmessig underlagt en ny statsmakt.

– Selv om man i etterkant har skapt verdier, vil ikke dette gi grunnlag for belønning basert på fortjenesteargumentets prinsipper.

– Da kan man enten konkludere med at dagens stater stort sett har ugyldige territorialkrav – noe de færreste ønsker å gjøre – eller man kan søke etter andre argumenter å basere disse kravene på, sier Angell.

Et anvendelig argument

Dette har ledet mange filosofer til å betrakte tilknytningsargumentet som et godt alternativ til fortjenesteargumentet. Tilknytningsargumentet åpner nemlig for at tidligere tiders urett ikke nødvendigvis er av betydning lang tid etterpå.

Angell tegner opp et eksempel:

– La oss si at Per med viten og vilje stjeler Påls sykkel, og at Per gir denne sykkelen en sentral plass i sin levemåte og fremtidsplaner. Å si at Per bør få beholde sykkelen, kun som følge av at han nå er blitt nært knyttet til den, vil for mange være uakseptabelt.

Men så kan man spørre seg: Hva om Per fikk sykkelen i gave uten å vite at den var stjålet?

– Da vil det stille seg annerledes, sier Angell.

I slike tilfeller vil mange filosofer godta at Pers tilknytning til sykkelen spiller en relativt større rolle. Per har da handlet i god tro, og han er uten moralsk ansvar for selve tyveriet.

Disse filosofene vil da hevde at tilknytningsargumentet kan være tilstrekkelig for å forklare hvorfor Per bør få beholde sykkelen – selv om Pål etter en lang stund dukker opp, og vil ha den tilbake.

Uskyldig etablering

Ifølge Angell forsøker tilhengerne av tilknytningsargumentet å trekke en linje fra slike eksempler til spørsmål om krav om land. Tanken er at et folks tilknytning til et landområde kan være grunn god nok til å ha rett til dette område, selv om området i utgangspunktet tilhørte andre.

– Ta etterkommerne av spanske koloniherrer i Latin-Amerika, for eksempel. Dersom man kan si at dagens etterkommere har utviklet tilknytning til landområdene de nå besitter på en tilstrekkelig uskyldig måte, vil tilknytningsargumentet kunne underbygge territorialkravene til etterkommerne i dag, sier han.

Angell understreker at det kan diskuteres hvilke kriterier som må ligge til grunn for at folks tilknytning til et landområde skal kunne sies å være tilstrekkelig uskyldig etablert.

For mange av filosofene som deltar i debatten rundt territorialkrav vil det være tilstrekkelig at etterkommerne ikke har hatt noe ansvar for selve erobringen av Latin-Amerika. Andre vil argumentere for strengere kriterier.

Oppmuntrer til erobring?

Så langt, så godt. Men heller ikke tilknytningsargumentet er uproblematisk.

– Enkelte filosofer frykter at tilknytningsargumentet vil kunne oppmuntre til urettmessig erobring av landområder, sier Angell.

Det fordi en logisk konsekvens av argumentasjonen vil være at dersom erobrerne klarer å holde fast på et nytt område over tid – slik at deres etterkommere utvikler en tilknytning til det – vil det forulempede folket etter hvert ikke lenger kunne gjøre krav på territoriet.

– Det er nok korrekt observert, i det minste dersom vi legger til grunn den vanlige tolkningen av tilknytningsargumentet, hvor det som teller for å avgjøre landkonflikter er hvem som har utviklet sterkest tilknytning til landområdet per dags dato, sier Angell.

I sin avhandling har Angell kommet frem til at tilknytningsargumentet også kan gis en annen tolkning:

Vurderingen av tilknytning må ikke nødvendigvis bare konsentrere seg om nåtidens tilknytning til et landområde. Angell mener argumentet også åpner for å vurdere fremtidens tilknytning.

– Jeg mener at de mest sentrale antakelsene i tilknytningsargumentet gir grunnlag for at folk på begge sider av en konflikt kan ha en plikt til å endre sin nåværende tilknytning til et område på lengre sikt.

– Dette ser ut til å gjelde selv om tilknytningen i utgangspunktet ble etablert på tilstrekkelig uskyldig vis, sier han.

Gradvis tilpasning

For Latin-Amerika-eksempelet kan dette bety at tilknytningen som etterkommerne av de spanske koloniherrene kan vise til per i dag, ikke nødvendigvis kan brukes for å underbygge like omfattende territorialkrav i fremtiden.

Ifølge Angell vil tilknytningsargumentet i slike tilfeller kunne innebære at etterkommerne har en plikt til gradvis å tilpasse seg et liv på et relativt mindre territorium. Men han understreker at det er knyttet visse betingelser til eksistensen av en slik plikt.

– Blant annet må gruppen få tilstrekkelig lang tid til å omstille seg, slik at kostnadene ved omstillingen ikke blir urimelig høye, og de må ha mulighet til å leve et godt liv i fremtiden på et noe mindre territorium.

Hvis betingelsene er oppfylt, vil deler av det erobrede territoriet over tid kunne bli tilbakeført til de nåværende medlemmene av urfolksgrupper som led historisk urett. Men en tilsvarende endringsplikt vil kunne eksistere også for dem, forklarer Angell.

– I mange landkonflikter vil partene kunne vise til tilknytning til det samme landområdet. Og dersom urfolksgruppene for eksempel har bevart tilknytning til hele territoriet de kontrollerte før den spanske erobringen, vil de også kunne ha en plikt til å moderere seg, sier han.

Møtes på halvveien

Endringsplikten skisserer altså hvordan partene kan møtes på halvveien.

Endringsplikten vil også kunne ha en viss betydning for hvorvidt tilknytningsargumentet fortsatt kan sies å oppmuntre til urettmessig erobring.

– Dersom en plikt til å endre sin tilknytning følger fra tilknytningsargumentet, vil det kunne ta noe av brodden fra denne innvendingen. En slik plikt vil kunne fungere som et selvregulerende prinsipp, som i det minste delvis kan motvirke erobringsinsentivet, sier han.

Plikten til å endre sin tilknytning til et landområde over tid har tidligere vært lite utforsket i litteraturen.

– Tilknytningsargumentet har blitt svært populært i den filosofiske debatten, men dets tilhengere, så vel som dets motstandere, har i liten grad vært bevisste på at en slik endringsplikt ser ut til å følge fra argumentets egne premisser, sier Angell.