– Den musikalske tolkningen av et dikt kan forme forståelsen av diktet, sier musikkviter Håvard Enge ved Universitetet i Oslo. Han utdyper:

– Når en komponist bruker et dikt i sin musikk, betoner han enkelte ord og aspekter på bekostning av andre. Musikken leser diktet på sin måte, og diktet forandres. Slik kan musikkens lesning også bli en kritikk på linje med moderne diktanalyse.

– Det dreier seg ikke om en enkelt tolkning ut ifra en subjektiv opplevelse. De to kunstartene, og kritikken av dem, påvirker hverandre gjensidig, sier han.

Fylt med avbrudd

Enge har analysert verksyklusen Hölderlin lesen av den tyske samtidskomponisten Hans Zender.

Friedrich Hölderlin, tysk forfatter som levde fra 1770 til 1843, skrev dikt som helt fram til første verdenskrig var nesten ukjente, men som siden skulle bli til sterk inspirasjon for både andre poeter, filosofer og komponister.

– Hölderlins dikt er veldig sammensatte og har nærmest profetiske uttrykk. Selv om de er skrevet på 1800-tallet, har de nesten et avantgardistisk preg. Særlig de senere diktene hans er ekstremt fragmenterte.

– Det er lag på lag, og store tomrom i dem. Det er som om han skriver flere dikt samtidig, og som om han leter etter ordene.

I analysene av Zenders to første Hölderlin-verker finner Enge igjen dikterens problematiske forhold til språket. Zenders musikalske gester er også avbrutte og skifter retning underveis.

– Zenders musikalske lesninger retter dermed oppmerksomheten mot ”måten det menes på” i Hölderlins dikt, påpeker Enge.

– Og gjennom det gjør Zenders musikk tekstene til noe radikalt annet.

Moderne måte å lese dikteren på

Zenders Hölderlin-musikk er en moderne og språkkritisk måte å lese dikteren på, mener Enge. Spesielt viktig i denne tradisjonen er den tyske filosofen, sosiologen og musikologen Theodor Adorno.

Han betraktet de fragmentariske og uavsluttede diktene til Hölderlin som tidlige uttrykk for modernismen.

Zenders verkserie Hölderlin lesen (1979-2001) er like mye musikk om lesning, som om Hölderlin.

– Zender utfører som Hölderlin en slags språkkritikk, og dessuten en kritikk av musikken. Det går altså begge veier. Musikken leser diktet. Men diktet leser også musikken.

– Kunstartene befrukter hverandre, det er ikke snakk om en sammensmelting, men mer om motbilder, sier Enge.

Hölderlin-musikken komponert før 1960 derimot, utøvde ikke slik kritikk.

– Den forsøkte å forstørre diktets mening og hadde nettopp en slik sammensmelting mellom diktet og musikken som mål.

Aldri helt og fullt

Adornos lesning av Hölderlin markerte en fundamental overgang fra et fokus på diktenes innhold til en interesse for diktenes ufullendte form, hevder Enge.

– Jeg syns det er mest interessant å oppleve hvordan et musikalsk verk kan lese et dikt uten å etterlikne det. Da spiller selvsagt også diktets resepsjonshistorie inn, altså hvordan det er blitt mottatt og forstått gjennom tidene.

Musikkviteren mener det generelt er viktig å se på tvers av kunstartene, hvordan de gjensidig påvirker hverandre. Det gjelder også billedkunst og annen kunst.

– Men vi må ikke tro at vi får den fulle og hele forståelsen, det vil jeg gjerne også påpeke. Hölderlins diktverk er utrolig rikt og gåtefullt, sier Enge og legger til at han er opptatt av den filosofiske ideen om det uavsluttede.

– Vi er alltid på vei.

Bakgrunn:

Håvard Enge disputerte 8. september ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo med avhandlingen Music Reading Poetry – Hans Zender’s Musical Reception of Hölderlin.