Prologene i italienske komedier var en egen genre. Der la forfatteren inn en deklarasjon om teatret, forholdet til publikum og gjerne en sammenfatning av hans ideer, et programskrift.

Professor Lone Klem ved Universitetet i Oslo forsker nå i Giordano Brunos komedie “Il candelaio” - “lysestaken” - under forskningsprosjektet om paratekster; “Dislokasjoner: Tekstforflytninger i renessansen”

Ifølge Klem er imidlertid Giordano Brunos forord spesielt, her ligger nemlig hele hans filosofi servert på 10-12 linjer.

- Fremstillingen av hans filosofi er klarere i dette forordet enn alle andre steder. Her uttrykker han gjenfødelse eller sjelevandring, Universets uendelighet, og at Gud fins i alle ting. Dette var selvsagt meget kjettersk, sier Klem.

Dømt til døden

Bruno er mer kjent som filosof enn dramatiker, særlig fordi han forfektet et verdenssyn han ble dømt til døden for av inkvisisjonen. Tankene er nedfelt i hans “Dialoger”. Der gir Bruno uttrykk for at Universet er uendelig, og Jorden og Solen er hverken de eneste eller midterste planeter.

Bruno skrev imidlertid også en komedie fra sitt eksil i Paris, der han reagerer på samtiden ved å gjøre narr av kjærligheten, vitenskapen, og dannelsen. Paratekstene her - forordet, tittelbladet og dedikasjonen - er nå under Klems lupe.

- Stykket er dedisert “Morgana B.”. Dette er en kvinne, men det bringer i tillegg tankene til Fata Morgana. Han var også mystiker, sier Klem.

Halvt psevdomym

Tittelbladet gir dessuten en pekepinn på hvordan Bruno oppfattet seg selv.

- Han skriver under et delvis pseudonym; Bruno fra Nola. Han var fra Nola og het Bruno, så det er ikke så vanskelig å gjette. Men han benevner seg også som en akademiker uten et akademi, og bruker tittelen “il fastidite” - den irriterte, eller den plagede, altså offeret.

Det står forøvrig igjen en del spørsmål omkring komedien, hvis navn garantert er en obskøn metafor, ifølge Klem.

- Vi vet ingenting om hvordan stykket ble tatt imot i samtiden, og om det ble oppført i det hele tatt. Det eneste vi vet er at det ikke ble forbudt. På 1500-tallet pågikk det en mengde debatter om reformasjonen i Italia, og ideologisk debatt ble også lagt inn i komediene.