Kongekrabbehunnen må kvitte seg med det gamle skallet for å bli befruktet. I denne sårbare perioden er hun helt avhengige av en ”ridder”; en virkelig stor hann som både kan beskytte og befrukte henne.
Dagens kongekrabbebestand i Barentshavet nedstammer fra 1200 voksne kongekrabber som ble sluppet ut i Kolafjorden for mer enn 40 år siden.
I dag finnes det kongekrabbe i hele det sørlige Barentshavet. Krabben sprer seg med svært redusert hastighet, og hovedtyngden av bestanden befinner seg øst for Nordkapp.
Usikker på bestanden
Etter en kartlegging i 2010 i fjordene Varangerfjorden, Tanafjorden, Laksefjorden og Porsangerfjorden og deler av havområdet som grenser til Russland, anslår forskerne at det finnes cirka 4000 tonn voksne kongekrabber på norsk side.
Bestanden på russisk side er om lag ti ganger større enn den norske. Kongekrabben er den eneste introduserte arten som blir utnyttet kommersielt ikke bare i Norge, men faktisk i i hele verden.
Kongekrabbe er funnet så langt sør som til Sotra utenfor Bergen. (Foto: Bjørn Gulliksen)
I fjor ble det fisket kongekrabbe for til sammen 147 millioner kroner i det kvoteregulerte og det frie fisket (vest for Nordkapp).
Hunnkrabben lever kortere
Forsker Ann Merete Hjelset disputerte nylig for den første norske doktorgraden om kongekrabbens biologi. Hun har blant annet studert hvordan kongekrabbebestanden har utviklet seg i Varangerfjorden, Tanafjorden og Laksefjorden.
I de to sistnevnte fjordene er det blitt merkbart mindre krabbe de siste årene. Hjelset har også oppdaget at hunnkrabbene gyter adskillig færre ganger i løpet av livsløpet enn de gjorde tidligere. De store hunnkrabbene som hadde gytt 12–15 ganger er borte.
– Tidligere gytte ei hunnkrabbe gjennomsnittlig fem ganger i løpet av livsløpet sitt. I dag rekker hunnen bare å gyte halvannen gang. Det betyr i realiteten at hunnkrabbene dør tidligere enn før, sier Hjelset.
”Ridderne” er borte
Både her til lands og i verden ellers er kongekrabbe den eneste introduserte arten som fanges kommersielt. Forsker Ann-Merete Hjelset har konstatert at krabben blir mindre fruktbar. (Foto: Gunnar Sætra)
Det kan være flere årsaker til at hunnene ikke lever like lenge som før. Utstrakt fiske av store hanner er en av dem, ifølge Hjelset. Hunnkrabbene må kvitte seg med det gamle skallet for å bli befrukta.
I perioden etter skallskiftet er de svært sårbare, fordi det nye skallet er bløtt. Da trenger de en hann, helst en stor, ikke bare for å befrukte dem, men også for å beskytte hunnkrabbene mot naturlige fiender.
– Hunnkrabbene lever omgitt av fiender, for eksempel sultne artsfrender, stortorsk eller andre rovdyr. Fiskerne tar stort sett store hannkrabber. Dermed forsvinner ”ridderne” som skulle beskytte de store hunnkrabbene, sier hun.
