Farlig fiskelykke

Sjansen for å miste livet på jobb er 25 ganger høyere for en kystfisker enn for en offshorearbeider. Også i skipsfart er faren for ulykker stor.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

I fjor mistet 15 personer livet på norske skip. Åtte av dem var fiskere.

Selv om statistikken fra Sjøfartsdirektoratet viser at tallet på arbeidsulykker har gått ned de siste par årene, har ulykkes-tallet likevel holdt seg stabilt høyt gjennom mange tiår.

Siden 2000-tallet har antall skipsulykker dessuten gått opp – stadig flere skip grunnstøter og kolliderer.

– Når sjarkfiskere forulykker, skjer det gjerne ved små steder langs kysten der høy risiko for ulykker har vært akseptert gjennom generasjoner.

– Slike enkelthendelser får ikke medienes oppmerksomhet og skaper ikke noen offentlig debatt om sikkerhet, sier Preben Lindøe, professor ved Universitetet i Stavanger.

Han stiller spørsmål ved hvorfor vi aksepterer så store tap innenfor fiskeri og sjøtransport. For også innenfor skipsfart blir mange ulykker oversett eller glemt.

Professoren forteller eksempelvis at det i løpet av en periode på femten år har vært mer enn 90 bulkskip av en bestemt type som enten har forlist eller havarert. Og på disse femten årene har mer enn 600 sjøfolk mistet livet.

Urettmessige forskjeller

I artikkelen «Responses to accidents in different industrial sectors» viser Lindøe og UiS-professorene Ole Andreas Engen og Odd Einar Olsen hvor langt sikkerhetsarbeidet har kommet innenfor petroleumsindustri, fiskerier og deler av skipsfarten.

Og forskningen peker på store forskjeller.

– Relativt sett har det i løpet av 15 år vært 25 ganger flere fiskere enn offshorearbeidere som har mistet livet på jobb, sier Lindøe.

Han ser en klar sammenheng mellom den oppmerksomheten sikkerhetsarbeidet har fått i sektorene, og den oppmerksomheten det har fått utenfra.

– En slik offentlig oppmerksomhet kun mot enkelte næringer avdekker noen paradoksale forhold ved vår oppfatning og håndtering av sikkerhet i samfunnet, sier Lindøe, som får støtte av kollega og medforfatter Ole Andreas Engen.

– I næringer hvor risiko og farer er synlige og av stor allmenn interesse, som i oljeindustrien, er det lettere å få på plass reguleringer etter press fra blant annet myndigheter og organiserte fagforeninger, sier Engen.

Han viser til at tallet på skader og ulykker på plattformer har gått kraftig ned siden 80-tallet.

– Flere store ulykker, som Bravo-utblåsningen på Ekofiskfeltet i 1977 og Alexander Kielland-ulykken i 1980, ble en vekker for både oljeselskaper, myndigheter og folk flest. Senere kom gasslekkasjen på Snorre A-plattformen som en påminner, sier Engen.

I løpet av 30 år har antallet skader på plattformer blitt redusert med nærmere 80 prosent, fra om lag 50 skader per million arbeidstimer i 1976 til 10 i 2006.

Tungt sikkerhetsarbeid

Ifølge Lindøe og Engen er det mange grunner til at sikkerheten i oljenæringen har fått så stor oppmerksomhet, både i næringen, hos myndighetene og i offentligheten.

– Oljenæringen er en tung økonomisk aktør som landet er helt avhengig av. Eksportverdien av petroleum er 14 ganger høyere enn eksportverdien av fisk.

– Norske myndigheter har samtidig erklært at næringen skal være verdensledende innen sikkerhet, sier Lindøe.

– Og fordi folk er opptatt av hva som skjer i oljenæringen, skriver avisene om det, legger han til.

Mangelen på en slik interesse utenfra gjør sikkerhetsarbeidet mye tyngre for fiskere og innenfor sjøtransport. Trangere økonomi gjør det også dyrt å investere i bedre utstyr, nyere båter eller bedre opplæring.

Forskerne tror også underrapportering av ulykker og nestenulykker er et stort problem.

– Organiseringen i hver sektor er også forskjellig. Eierne av fiskefartøy og fiskere har tradisjonelt sett vært medlem av samme fagforening. Dermed kommer ikke interessemotsetninger mellom kostnader og sikkerhet fram.

– Verneombud er sjelden vare, og mange har familiedrevne bedrifter hvor sikkerhet er et tabubelagt tema, sier Engen og legger til:

– Og fiskere er, som bønder, ofte opptatt av friheten de har i eget yrke. Sikkerhetstiltak som tres ned over hodene deres, vil møte motstand og dermed ha liten effekt. Derfor må viljen til forbedring også komme fra fiskerne selv.

Referanse:

Lindøe, Engen & Olsen: Responses to accidents in different industrial sectors, Safety Science 2011 ;Volum 49.(1) Suppl. 1 s. 90-97, doi:10.1016/j.ssci.2009.12.007.

Powered by Labrador CMS