Oppløsningen av Sovjetunionen fikk store konsekvenser for norsk og russisk fiskerinæring. Det skapte over natten en helt en ny hverdag for russiske rederier. 

Fiskeindustrien - særlig i Finnmark - var raskt ute med å etablere forbindelser med nye russiske leverandører.

Fra stat til bedrift

I moderne tid startet imidlertid kjøp av russisk torsk allerede i 1982. Da byttet Norge til seg 45 000 tonn torsk i fiskeriforhandlingene med Sovjetunionen mot å avgi kvoter på blant annet kolmule.

Fra 1988 til 2000 gikk direktelandingene fra russiske fiskefartøyer i norske havner fra ingenting til nesten 170 000 tonn (rund vekt).

Til tross for en reduksjon i torskekvoten fra 1998 til 2000, fortsatte landingene fra russiske fartøyer å vokse.

En vinn-vinn situasjon

Norsk fiskeindustri fikk tilgang på sårt tiltrengt råstoff i regioner med ledig produksjonskapasitet nær viktige fiskefelt.

Torsken som ble landet hadde en størrelse som var godt egnet til filetproduksjon, og den kom i deler av året hvor den norske flåten i liten grad landet torsk.

Russiske rederier fikk tilgang til teknologi, kunnskap om og tilgang til et velfungerende råvaremarked med mange kjøpere og ikke minst sikkert oppgjør for sine fangster.

Fra fersk til frosset

Fram til midten av 1990-tallet ble russernes torsk hovedsakelig levert direkte til norsk fiskeindustri.

Men så endret russerne landingsmønsteret. Torsken ble frosset om bord og lagret på fryseterminaler for global omsetning.

- Denne omleggingen fikk dramatiske konsekvenser for deler av den norske landbaserte fiskeindustrien.

- Investeringer og kapasitetsoppbygging tidlig på 1990-tallet var i mange bedrifter forankret i tilførsel av fersk torsk fra russiske fartøy, sier Nofima-forsker Bjørn Inge Bendiksen.

Økt etterspørsel etter frosset råstoff fra aktører utenfor landsdelen, både i Norge og i utlandet, bidro til å øke råstoffprisene. At denne råvarekilden gradvis ble overtatt av andre ga mange nordnorske produsenter både et kapasitets- og et markedsproblem.

Utfordringene stod i kø. Fall i torskekvotene, økt ombordfrysing og global konkurranse om råstoffet, og økt gjeldsbelastning knyttet til kapasitetsoppbygging kombinert med en rekordsterk norsk krone var viktige forklaringer på en særdeles stygg konkursstatistikk rundt 2002.

Hvor går russerlandingene?

De siste års landingsstatistikk viser imidlertid at russiske fartøys landinger i Norge igjen øker.

Norges Råfisklag - en av pionerene i samarbeidet med russerne - rapporterte i 2007 at russiske fiskere solgte 120 tusen tonn gjennom salgslaget. Årsakene til denne overraskende veksten vet vi lite om.

En forklaring kan være etableringen av et strengere internasjonalt kontrollregime knyttet til fisk omlastet i Barentshavet.

En annen mulig forklaring er at økende drivstoffutgifter gjør det norske distribusjonssystemet mer attraktivt.

En tredje er at russerne får tilgang til et godt utviklet salgsapparat hvor kostnadene er lave samtidig som de oppnår gode priser for fangsten.

- Økningen i russerlandingen er en mulighet for den norske landbaserte fiskeindustrien, sier Dreyer.

Foreløpig ser det imidlertid ut til at svært mye av dette råstoffet kun landes i Norge for så å bli transportert ubearbeidet ut av landet til en internasjonal industri som er lokalisert i land som kan betale mer for fisken enn norske produsenter.