– Bedrifter som vil være tidlig ute kan allerede nå tilpasse seg de nye standardene, og slik oppnå konkurransefortrinn, sier seniorforsker Petter Olsen i Nofima.

To nye standarder fra den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO for sporbarhet av fiskeprodukter er nå ute på politisk høring.

– Både bedrifter og nasjoner hadde etterspurt en standard for å få bedre informasjonsutveksling og kontroll med produktene. Vi satte i gang, og nå gjenstår bare den politiske høringen, sier Olsen, som har ledet arbeidet.

Olsen og hans kollegaer har i en årrekke jobbet med sporbarhet, og sto også bak TraceFish-standardene, som ble oversatt til en rekke språk og fortsatt er gyldige som europeiske standarder.

De nye ISO-standardene bygger på disse standardene.

Fortrinn i markedsføring

I Asia har man tradisjon for å innføre strenge krav til sine matprodusenter, og i noen asiatiske land er det lovpålagt å bruke Tracefish-standardene. I Norge er det annerledes.

– Ikke mange norske bedrifter bruker alle delene av standardene som finnes i dag. Men de som gjør det, kan nå gjennom hos kunder med høy miljøprofil, og kan ha mulighet for mer forutsigbare og langsiktige kontrakter og bedre pris.

– Vi vil mest sannsynlig se mer av dette framover, og særlig hvis de nye ISO-standardene som nå er på høring, får fotfeste og vedtas internasjonalt, sier Olsen.

ISO-standardene kan også bli aktuelle av andre årsaker. Dersom stadig flere kjøpere foretrekker ISO-standardiserte produkter, vil disse hevde seg i konkurranse med andre. Det vil også bli mulig å sertifisere leverandører som lever opp til standardene, og disse vil ha fortrinn framfor andre.

Liten innsats kan gi stor verdi

De fleste registreringene som standarden krever eller anbefaler gjøres allerede i norske bedrifter i dag, men de er som regel knyttet til store produksjonsvolum, for eksempel til en hel dags produksjon av et produkt.

Den største endringen for bedriftene ligger i at mindre enheter nå må identifiseres unikt, og at registreringene må knyttes til disse mindre enhetene.

Et grunnleggende prinsipp i standardene er at alt som er fysisk separat må kunne identifiseres separat og spores separat. Da må fokus være på hele produksjonskjeden og ikke bare på enkeltbedrifter.

– Dette er en standard som forteller helt konkret hva du skal gjøre. Det er en operativ standard som er nyttig for å endre rutiner, sier Olsen.

Standardene er et sett med spesifikasjoner av navn og innhold på dataelementer som må, bør og kan registreres for hvert ledd i produksjonskjeden.

Noe av informasjonen er obligatorisk, noe er anbefalt å fylle ut, mens andre deler er mulig å fylle ut, uten at det er påkrevd. Standardene er frivillige, så det er opp til hver enkelt bedrift å bestemme sitt ambisjonsnivå.

De to nye ISO-standardene heter ISO/FDIS 12875 og 12877 og gjelder henholdsvis villfisk og oppdrettsfisk. FDIS betyr Final Draft International Standard; og om standardene godkjennes, vil de bli offisielle ISO-standarder.

Stor etterspørsel

Å få på plass en ISO-standard er en omfattende prosess. Rundt tjue land har deltatt aktivt i høringsrunder og gitt tilbakemeldinger på forslag. Forslaget må ha 2/3 flertall for å gå videre til neste runde i prosessen, og et overveldende flertall stemte for.

– Det faglige grunnlaget er ferdig, og standardene er nå på politisk høringsrunde. Det er nå opp til politikerne internasjonalt om de går inn for standardene, og hvor vidt de vil arbeide for å gjøre dem til nasjonale krav, sier Olsen.

Selv om den politiske høringen pågår, er arbeidet ferdigstilt. Det betyr at bedrifter som vil være tidlig ute allerede nå kan tilpasse seg de nye standardene, og slik oppnå tidlig konkurransefortrinn.

– ISO har sagt at denne typen konkrete, beskrivende standarder vil de også ha for andre matvarer. De nye standardene kan dermed fungere som mal når nye standarder skal lages for matvaresektoren, avslutter Olsen.