– At de politiske partiene ikke jobber mer aktivt med rekruttering av innvandrede minoriteter overrasker meg, sier Fafo-forsker Beret Bråten.

Hun disputerte nylig ved Universitetet i Oslo med en doktorgradsavhandling der hun har undersøkt hvordan de politiske partiene jobber med å integrere innvandrede minoriteter i egen partiorganisasjon, samt hvordan temaet integrering behandles i partienes program.

– Partienes integreringspolitikk handler først og fremst om lønnsarbeid, utdanning og norskopplæring – langt mindre om politisk medborgerskap, forteller Bråten.

– I partienes programmer er kravet om å slutte opp om demokrati som verdi mer framtredende enn tilrettelegging for demokratisk medvirkning.

180 kommunepolitikere

Fra kommunevalget i 2003 til valget i 2011 ble antallet kommunestyrerepresentanter med ikke-vestlig bakgrunn doblet i antall, ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå.

I gjennomsnitt er det likevel fortsatt en mindre andel innvalgt i kommunestyrene enn det er bosatte i landets kommuner. I dagens kommunestyrer sitter 180 personer (1,67 prosent) med ikke-vestlig bakgrunn, mens denne gruppens andel av befolkningen som helhet er om lag 280 000 personer (5,8 prosent).

– Det er som regel ikke så vanskelig å komme med på en kommunevalgliste. Alt man trenger å framvise er interesse og et minstemål av kunnskap. Men å avansere, fra for eksempel 23. til femteplass på lista, er langt vanskeligere, sier Bråten.

Unntaket er i enkelte kommuner med mange innbyggere med ikke-vestlig bakgrunn.

– Dette skyldes i hovedsak at disse får svært mange person- og «slengerstemmer» fra velgerne, ikke at de har gunstige plasseringer på listene.

Partiene som speil

Alle de norske partiene, med et unntak for Fremskrittspartiet, har en grunnholdning om at politisk representativitet ikke bare er et spørsmål om å ivareta de politiske synspunktene blant velgerne, men at folkevalgte forsamlinger også bør speile velgernes bakgrunn, forteller Bråten.

Geografisk mangfold sikres langt på vei ved hjelp av måten partiene er organisert på. Hovedstrukturen er geografisk basert med lokallag, kommunelag, fylkeslag, landsstyre og et landsmøte som også velger sentralstyrer i partiene.

Men partiene har også en sidestruktur.

– Denne er basert på organisering for grupper av individer med en bestemt bakgrunn. Dette kan være kvinner, ungdom, seniorer, studenter eller den samiske befolkningen, forklarer Bråten.

Representanter for slike sideorganisasjoner har formell møte- og stemmerett i sentrale organer i partiene hvor politikk vedtas og valglister settes sammen, for eksempel i sentralstyret og i nominasjonskomiteer.

– Ordningen gjør kort fortalt at systemet hele tiden blir minnet på å ta hensyn til ulike grupper av individer når makt skal fordeles, påpeker forskeren.

Tilsidesatt

Når det kommer til medlemmer med innvandrerbakgrunn, er det ingen partier som ivaretar disse spesielt gjennom slike former for sideorganisering. På det lokale plan finnes det riktignok ett unntak.

Oslo Arbeiderparti har opprettet enkelte lokallag, som et tamilsk, kurdisk og afrikansk lag. Sosialistisk Venstreparti opererer på sin side med former for kvotering av medlemmer med innvandrerbakgrunn.

Blant Bråtens informanter i norske partier vises det gjerne til manglende interesse fra folk som har innvandrerbakgrunn og problemer med å nå fram til disse, når fravær skal forklares.

En utbredt holdning er at veien er åpen for den som vil gå den, og at det vil bli flere representanter med innvandrerbakgrunn etter hvert, uten at det settes inn tiltak for å få til dette.

– En sentral partirepresentant jeg intervjuet, ble spurt om hvorfor de ikke har vurdert lignende grep for å sikre rekruttering av folk med innvandrerbakgrunn, som de har for kvinner. Svaret var at «jo, men det er slik at kvinner blir diskriminert i partiet vårt. Det blir ikke innvandrere», gjenforteller hun.

Likestillingsheltinnene

Kjønn påvirker også holdningene til innvandrergruppen direkte. Bråtens intervjuer med lokale gruppeledere og ledere for nominasjonskomiteer avdekker at kvinner med innvandret minoritetsbakgrunn som viser interesse for å være med, i utgangspunktet tas imot med ovasjoner.

– Dette skyldes nok en generell oppfatning av at innvandrermiljøer er kvinneundertrykkende.

• Les også: Kvinnelige minoritetspolitikere favoriseres

– Når en kvinne med minoritetsbakgrunn melder seg til tjeneste, tenker mange derfor på henne som en som har brutt med slike begrensninger, og som derfor innehar egenskaper som mot og «bein i nesa», hun er en «likestillingsheltinne», som gjerne omtales i svært positive ordelag, sier Bråten.

Menn med tilsvarende bakgrunn vekker til sammenligning mindre umiddelbar begeistring, forteller Fafo-forskeren.

– Ingen snakker stygt om menn med minoritetsbakgrunn, men her er begeistringen mye mer behersket.

SE OGSÅ

Kvinnelige minoritetspolitikere favoriseres

Svensk kvinneparallel

Fafo-forskeren er kritisk til mangelen på organisatoriske grep i de politiske partiene.

Hun viser til en svensk studie som viser at aktive tiltak for å rekruttere kvinner til politikk først ble høyaktuelle da partiene sluttet å plassere ansvaret for manglende tilstedeværelse i politikk hos kvinnene selv.

Den dominerende forklaringen på at kvinnene var underrepresenterte var lenge at de manglet ressurser, interesse og var mer opptatt av barn og familie, slik at de ikke hadde tid til politikk.

– Først på åttitallet kom en større erkjennelse av at fraværet kunne ha sammenheng med måten partiene arbeidet og organiserte seg, at dette kunne fungere diskriminerende.

– Partiene rettet det kritiske blikket mot seg selv, og det gjorde for eksempel at flere partier innførte former for kjønnskvotering, forteller Fafo-forskeren.

Dersom vi i Norge ønsker å legge trykk på integrering av innvandrede minoriteter i politikk, krever det antakelig et lignende skifte i norske partier, mener Bråten.

– Men hvilke tiltak som da kan være aktuelle, må partiene diskutere selv.