Hva er det med evolusjonsteorien som provoserer så voldsomt? Dette er den interessante sosiologiske delen av historien om kreasjonismen.

Kreasjonister er religiøse fundamentalister, og som sådan ofte svært konservative mennesker. De betrakter derfor, ikke helt uten grunn, evolusjonsteorien som selve nøkkelen til det moderne verdenssyn - og de betrakter det moderne verdenssyn som roten til alt ondt.

Evolusjonsteorien undergraver derfor Guds autoritet, ikke bare ved at den bestrider Bibelens ord, men også fordi den uvegerlig fører til sekularitet og liberalisme - og derigjennom til vold, drap, skilsmisser, og alt det andre vonde som finnes i verden.

Fører til sex med dyr!

Phillip Johnson, som ved siden av Michael Behe er en av de store innen intelligent design, skriver i sin bok Reason in the Balance fra 1995 at evolusjonstenkning fører til homoseksualitet, pornografi, skilsmisse, folkemord og sex med dyr.

På en av nettsidene til The Institute of Creation Research (ICR) får vi i tillegg vite at evolusjon resulterer i nazisme, kommunisme, imperialisme, ateisme, humanisme, rasisme, sjåvinisme, materialisme, stoffmisbruk, barnemishandling, slaveri og abort - blant annet.

Dette skulle Paven ha visst!

Men paven, som de fleste andre oppdaterte kirkelige representanter, har for lengst innsett det samme som nesten alle seriøse vitenskapsfolk: Det er ingen grunn til å trekke evolusjonsteorien i tvil.

På alvor?

Er da kreasjonistene bare en utgruppe, en samling tullinger vi ikke trenger å ta på alvor?

I Norge er kreasjonistmiljøet lite, men i USA er det meget stort og mektig.

Evolusjonsbiologen Richard Dawkins gjengir i sin siste bok A Devil’s Chaplain som kom vinteren 2003 en e-postutveksling han hadde med sin kollega (og mangeårig faglige motstander) Stephen Jay Gould rett før sistnevnte døde i fjor.

Foranledningen var en pressemelding han hadde fått av den ovenfor nevnte kreasjonisten Phillip Johnson, der Johnson triumferende skriver om sin kollega Jonathan Wells: “Wells hits a home run at Harvard”.

Dette burde bety, skriver Dawkins, at Wells hadde høstet en eller annen triumf, men triumfen viste seg å ikke være noe mer enn at Wells hadde blitt invitert til å delta i en debatt.

Tåpelige argumenter

“Disse menneskene har over hodet ikke noe håp om å overbevise vitenskapen med sine tåpelige argumenter”, skriver Dawkins til Gould; “Instead, what they seek is the oxygen of respectability.”

Så fortsetter han: “Vi gir dem dette oksygenet ved at vi i det hele tatt har noe med dem å gjøre. De bryr seg ikke om de blir knust i diskusjoner. Det som betyr noe for dem, er den anerkjennelse de får ved at vi i det hele tatt gidder å snakke med dem.”

Dawkins foreslår deretter at de to, tidens to mest kjente evolusjonsbiologer, skulle gå sammen om et åpent brev, der de en gang for alle forklarer hvorfor de for fremtiden vil avstå fra å føre diskusjoner med kreasjonister - før han avslutter:

“Vi har begge bedre ting å bruke tiden til, enn å bale med slikt vås. Jeg ble akkurat 60 år (vi er nokså nøyaktig like gamle), og jeg føler dette sterkt.”

Gould svarte et par dager senere:

“Kjære Richard. Strålende idé - jeg blir gjerne med på et slikt brev.”, før han avslutter med følgende melding til sin gamle fiende fra 30 års strid om sosiobiologi: “Jeg ante ikke at vi var så like i alder (du ser jo så ung ut). Jo, tiden blir bare mer og mer kostbar. With my very best wishes. Steve.”

Likestille kreasjonisme og evolusjon?

Brevet ble aldri sendt, Steve sendte ikke flere eposter - han ble overmannet av kreft, og døde kort tid etterpå.

En trist slutt på en stor vitenskapelig karriere - men hadde han rett?

Før det amerikanske presidentvalget i 2000 ble samtlige politikere spurt om hvordan de stilte seg til forholdet mellom Darwin og Bibelen i skolen. Med ett unntak (og det var IKKE George W. Bush), svarte samtlige republikanske senatorer at de ville likestille kreasjonismen med evolusjonsteorien.