Egentlig har vi mennesker alltid vært kreasjonister. Livet, de levende organismer, er ufattelig komplisert bygget og de forholder seg til hverandre og naturen på et tilsynelatende perfekt vis. Dette skaper en sterk illusjon av bevisst design.

Våre forfedre stilte seg selvsagt spørsmålet om hvor alt kommer fra; blomstene, gresset, kuene og fluene. Og det mest nærliggende svaret var: Noen har laget det.

Den engelske filosofen William Paley hadde stor innflytelse sent på 1700- og tidlig på 1800-tallet. I 1802 utga han boka Natural Theology or Evidences of the Existence and Attributes of the Deity, Collected from the Appearances of Nature. I boka utla Paley sin “natural theology”, troen på at Gud best kunne forstås gjennom skaperverket, naturen.

Hvis vi betrakter en klokke, skriver Paley i sin mest kjente metafor, ser vi at de ulike delene er formet og satt sammen med en hensikt for øyet. Han beskriver så urverket i noe mer detalj, før han påpeker: “the inference we think is inevitable, that the watch must have had a maker.”

Klokken er designet, og den uunngåelige konklusjon derav, er at NOEN har designet den.

Levende organismer, fortsatte Paley, er enda mer kompliserte enn klokker. Se på et øye! Hvordan kan vi unngå å konkludere med at også øyet er skapt?

Det samme argumentet brukes i dag, 200 år senere. Siste kreasjonistiske mote går under navnet intelligent design (ID). Bevegelsens fanebærere, som Michael Behe, fremlegger det de hevder er mikrobiologiske bevis for at det står en “designer” bak. Forskjellen på Paley og Behe er imidlertid at sistnevnte burde vite bedre: Han kjenner nemlig Darwin.

Før og etter Darwin

De tidligste tanker om en livets utvikling dukket opp i Frankrike og senere i England på slutten av 1700-tallet, men det er først etter at Charles Darwin i 1859 la frem evolusjonsteorien, at det blir rimelig å skille mellom et kreasjonistisk og et vitenskapelig syn på livet. Før det kunne man ane, men ikke vite.

Selv Darwin hadde datoer i margen i bibelen sin, som han leste før han mistet sin tro. Datoene anga år siden skapelsen. Som mange av sine samtidige var Darwin en tviler, og gudstroen forsvant for godt etter at hans ti år gamle datter Anne led en meningsløs død etter mye smerte i 1851.

Da han noen år senere endelig fikk publisert “Artenes opprinnelse ? “, tok det heller ikke mange år før storparten av Viktoria-tidens intellektuelle hadde latt seg overbevise.

Til tross for en del faglig motstand de første årene, og mer religiøst motivert motstand de neste, var evolusjonsteorien godt etablert både i vitenskap og allmennhet i god tid før århundret var over.

Desto mer påtagelig blir motstanden.

Sørstatenes trøst

Filosofen Michael Ruse skriver i sin bok “But is it science?” at moderne kreasjonisme oppsto i de amerikanske sørstatene i kjølvannet av borgerkrigen. Det var harde og ulykkelige tider, folk lengtet etter trygghet og samfølelse, og grep derfor tak i det tryggeste de hadde: Bibelen.

- Skapelsesberetningen ga folk et følelse av å vite hvem de var og hvor de hørte til, den ga dem identitet, sier Ruse.

Men kreasjonismen tok ikke på alvor av som bevegelse før ut på 1920-tallet, blant annet som en reaksjon på den første verdenskrig, men også på grunn av eugenikken.

Eugenikken var en vitenskapelig og politisk ideologi som satte seg fore å forbedre det menneskelige arvestoff. Bevegelsen hadde sitt opphav i England, men de mest aktive eugenikerne fant man i USA og i de nordiske landene.

Tyskerne var slett ikke blant de ivrigste de første årene, og det var heller ikke i utgangspunktet en høyreorientert idé. Mange venstreradikale tenkere omfavnet ideen om at mennesket, hvori opptatt arbeiderklassen, kunne forbedre seg selv gjennom systematisk avl.

Men motstanden var stor og voksende. Etter hvert ble det klart at det ikke var uproblematisk å sterilisere de antatt dårligst egnede i blant oss (opprivende prosesser mot unge mødre gjorde kanskje inntrykk, den gang som i dag?), og styrt avl av mennesker var da uansett og vitterlig det samme som å tukle med skaperverket?

Mange hadde i tillegg merket seg at slagordet “survival of the fittest” dukket opp i tysk retorikk før utbruddet av den første verdenskrig. Selv om denne såkalte sosialdarwinismen var et uvitenskapelig misbruk av Darwins lære, var det evolusjonsteorien som fikk lide: hvis darwinismen kan forbys, kan vi bli kvitt slike tanker også, må noen ha tenkt.

Dermed førte hendelsene i de første tiårene av det 20. århundre til i en styrking av evolusjonskritisk bibeltro.

Apeprosessen

Det hele kuliminerte med Scopes-saken, den såkalte Apeprosessen, i Tennessee i 1925. Staten hadde forbudt undervisning i evolusjon, men læreren John Thomas Scopes trosset forbudet, ble stilt for retten, og tapte.

Scopes ble imidlertid en bifigur. Rettssaken har gått over i historien som et knusende slag mellom vitenskap og religion, med formidable hærførere, eller kanskje bedre: gladiatorer, på hver sin side. Advokatene Clarence Darrow og William Jennings Bryan, som representerte henholdsvis evolusjon og kreasjonisme, hadde allerede vært legendariske i mange år, og nå møttes de til dyst i en liten bortgjemt by i Tennessee.

Interessen var enorm, tusener av tilskuere møtte opp, og folk over hele USA kunne følge prosessen direkte på radio.

Det ble til slutt Bryan og kreasjonistene som halte seieren i land, men det ble en seier med bismak. Darrow tilførte Bryans tro og viten mange stygge sår i rettssakens siste dager, og stakkars Scopes (som etter eget utsagn ikke kunne erindre å ha undervist i evolusjon) ble stående igjen med en aura av, om ikke akkurat martyr, så i det minste som moralsk vinner.

Etter Scopes-saken gikk kreasjonismen i dvale i mange år.

Sputniksjokk

Den ble vekket den 4. oktober 1957 av den sovjetiske satellitten Sputnik, som var verdens første.

Mer korrekt er det vel egentlig å si at det var amerikansk vitenskap som våknet. Etter den annen verdenskrig, atombomber og storstilte satsninger på å bli og forbli verdens ledende innen forskning og vitenskap, ble amerikanerne tatt på senga: Kunne russerne virkelig slå oss?

Sputnik førte til en fornyet satsning på skoleverket, og særlig vitenskapelig relatert undervisning. Dette betydde også undervisning i evolusjon. Og dermed var vi i gang igjen?

Prinsippet i dommen i Scopes-saken gjaldt fremdeles i 1967, da enda en lærer utfordret systemet. Gary Scott underviste i evolusjon, ble oppsagt, gikk rettens vei, og vant!

Kreasjonistisk “vitenskap”

Det neste store slaget skulle stå i 1982. Da hadde staten Arkansas innført en lov som sa at dersom en lærer underviste i evolusjon, pliktet han også å undervise i kreasjonisme.

Her kreves en forklaring. Noen har kanskje allerede stusset over det: hvordan kan man kreve likestilling av bokstavtro bibelundervisning med naturvitenskap i et land hvor alle livssyn i prinsippet er likestilte, og den offentlige skole derfor ikke skal forfordele en religion fremfor en annen?

Kreasjonistene så det samme problemet, og sluttet etter hvert å kalle en spade for en spade. Det hele startet rett etter Sputnik-sjokket, med grunnleggelsen av The Institute of Creation Research (ICR). Kreasjonisme var ikke lenger tro, men vitenskap, vitenskapen om at Gud skapte verden, som beskrevet i Bibelen - en påstand man ifølge ICR kunne undersøke ved hjelp av vitenskapelige metoder.

Denne nye retningen fikk en oppsving midt på 1970-tallet, etter en hendelse som nok en gang fant sted i staten Tennessee. Som en reaksjon på nederlaget i den nettopp omtalte Scott-saken i 1967, vedtok myndighetene i 1973 en lov som krevde at enhver lærebok som omtalte evolusjon skulle avsette like mye plass til Bibelens skapelsesberetning. Loven ble avvist i 1975, ettersom det, slik vi nettopp påpekte, bryter med prinsippet om religiøs likestilling å favorisere Bibelens versjon av skapelsen framfor andre religioners.

Det var nå ICR kom til nytte: Vi snakker jo slett ikke om religion, ble det hevdet, vi snakker om “vitenskapelig kreasjonisme”. Og er det ikke bare rett og rimelig at “kreasjonistisk vitenskap” og “evolusjonistisk vitenskap” får lik behandling?

Et lurt trekk?

Dette var tilsynelatende et lurt trekk. Men bare tilsynelatende. Kreasjonistene ga samtidig sine motstandere et godt kort å spille med. Man sto nå overfor et konkret spørsmål, et spørsmål som ikke lenger var eterisk flytende, men rett og slett kunne oppklares: Er kreasjonisme virkelig en vitenskap? Er den ikke det, må den ut.

Vi er tilbake i Arkansas i 1982. Det begynte med at et knippe indignerte borgere stevnet staten for retten. Med seg på laget hadde de vitenskapelige storheter som Stephen Jay Gould, Niles Eldredge, Francisco Ayala, samt tidligere nevnte filosof Michael Ruse og en rekke av kirkens egne menn.

Deres samlede vitnemål knuste kreasjonistene.

I sin dom definerte dommeren vitenskap som “det vitenskapsmenn gjør” og “det som er akseptert som vitenskap i det vitenskapelige miljø”, men adopterte også fra Ruse det han kalte “naturvitenskapens essensielle karakteristika”:

• Naturvitenskapen forholder seg til naturlover.
• Den må kunne forklares ved henvisning til slike lover.
• Den må kunne testes mot virkeligheten (her brukte Ruse uttrykket “the empirical world”).
• Konklusjonene er tentative, og dermed ikke nødvendigvis den endelige sannhet.
• Den er falsifiserbar - det må under gitte betingelser være mulig å motbevise teorien.

“Gud” er et klassisk ikke-falsifiserbart fenomen - det går ikke an å verken bevise eller motbevise hans eksistens - hvilket i seg selv burde være nok til å slutte at religion ikke er vitenskap.

Alle punktene til sammen brakte dommeren til samme konklusjon, og staten Arizonas Act 590, som den ble kalt, ble dermed dømt til å være i strid med amerikansk lov.

Og med det var det hele over ? trodde noen naive sjeler.

Inngang nedenfra

Men de hadde nok undervurdert drivkreftene bak dette korstoget.

Kreasjonistene ga riktig nok opp å gå lovens og rettens vei, men de ga ikke opp. Fra og med midten av 1980-årene har deres bestrebelser konsentrert seg om et annet av demokratiets virkemidler: påvirkning. Det er nå den enkelte lærer og det enkelte skoleråd som skal vinnes for Guds sak.

Amerikanske skoler styres gjennom offentlig skoledemokrati, og valgte skolekomiteer avgjør hva som skal og ikke skal inkluderes i undervisningen. Får du med deg et skolestyre, har du store muligheter for å påvirke undervisningen.

Det var dette som skjedde i den berømmelige saken i Kansas på slutten av 1990-tallet, og som har skjedd i mange andre delstater siden. Det folkevalgte skolestyre bestemte at evolusjon ikke er forbudt. Det er fremdeles tillatt å undervise om Darwin og hans lære, men det er på den annen side heller ikke påkrevet. Evolusjon er ikke eksamenstoff. Alle som kjenner en lærers tankegang - og pensums omfang - forstår hva som skjer.

Omtrent slik står brikkene plassert i USA i dag. I Norge og i andre vestlige land er kreasjonistbevegelsen langt mindre på offensiven, selv om den eksisterer.