Noe av det mest rystende ved å lese kreasjonistisk litteratur er å oppdage at nesten alle argumentene deres baserer seg på løgn og forvrengning av både vitenskapelig metode og fakta.

Fordelen med dette er selvsagt at alle argumentene deres dermed kan imøtegåes av en oppegående biolog. Det er imidlertid ikke alltid like lett, fordi en debatt med en kreasjonist dreier seg nemlig ikke om vitenskap. Det dreier seg ikke om å vinne på saklig vis, målet er snarere å vinne tilhørerens sympati.

Ingen har sett evolusjon i arbeid

Det første argumentet pleier å være at ingen har sett evolusjonen i arbeid. Hva så med de hunderaser vi selv har utviklet, kan man spørre. Og er det forresten nødvendig å se noe for å vite at noe eksisterer? Hvem har sett et atom, eller en tanke? Og forresten; har kreasjonisten selv sett Gud?

Neste argument pleier å være at hunderaser bare er overfladisk forskjellige, de er alle medlemmer av samme art. En del kreasjonister anerkjenner nemlig genetisk variasjon. Artene ble skapt med potensiale for variasjon, men aldri for overgang fra en art til en annen.

Her kan man først påpeke at arten er en menneskelig konstruksjon, en enhet vi bruker til å sortere liv. Artsbegrepet fungerer rimelig greit på store dyr, men er bortimot ubrukelig på planter (særlig de uten kjønnet formering), på encellede organismer og all verdens annet rusk og rask - altså en uforskammet høy prosentdel av alt liv på jorda.

Deretter kan du hevde at puddel og ulv neppe ville blitt rubrisert i samme bås, hvis vi hadde funnet dem i naturen.

Husdyravl er kunstig

Neste trekk pleier å være å hevde at husdyravl er kunstig, og at ingen har sett evolusjon i naturen. Også dette er løgn: De fleste lærebøker i biologi pleier å referere eksempelet med bjørkemåleren (en sommerfugl) som skiftet farge da forurensningen i England ble for stor. Det finnes drøssevis med liknende eksempler.

Som et siste clou i denne delen av debatten, kan du så påpeke at forskerne observerer evolusjon i aksjon daglig i sine mikroskoper. Bakterier og andre encellede organismer - med flere generasjoner i døgnet - kan tilbakelegge forbausende evolusjonære strekninger mens du sitter og ser på. De som ikke tror på dette, kan du jo minne om HIV-viruset. Er ikke legenes problem, at viruset stadig utvikler nye former? Faktum er at mennesket, i rollen som naturlig seleksjon, speeder HIV-viruset fram mot stadig nye utgaver av seg selv. Hvis det ikke er evolusjon, hva er det da?

En halv musefelle

Et særlig populært argument de siste årene stammer fra mikrobiologen Michael Behe”. Han hevder at bakterienes flagell - altså den lille piskesveipen mange bakterier bruker for å bevege seg - umulig kan ha utviklet seg uten hjelp av en “intelligent designer”. (At Behe bruker feil navn på denne delen av bakterien - noe lesere av forsking.no selvsagt vet - viser vel hans egentlige faglige nivå?)

Argumentasjonen går som følger: Bakteriens flagell er bygget opp av mange enkeltdeler - mer enn femti proteindeler - og ville ikke kunne virke dersom bare en av dem manglet. Gradvis evolusjon åpner ikke for “hopeful monsters” av denne typen, men fordrer en gradvis utvikling, skritt for skritt.

Behe bommer her også. Selvsagt går det an å tenke seg håpefulle monstre - makroevolusjonære sprang - selv om det er spekulativt og omstridt. Men vi trenger dem uansett ikke i dette tilfellet, så vi lar det ligge.

Behe tar så i bruk en metafor: Alle vet hvordan en musefelle er bygget opp. Kan du tenke deg musefellen virke uten en av delene? Kan du tenke deg en funksjonell musefelle uten en spent fjær? Eller en metallbøyle som dreper musen? Selvsagt kan du ikke det: Ingen musefelle kan fungere uten alle delene på plass. Det finnes ingen fungerende nesten-musefelle!

Men snakket vi om musefeller? Eller snakket vi om bakterieflageller?

Halve øyne? Nesten-vinger?

Behes argument er gammelt som alle hauger, forslitt, og tilbakevist nesten til det kjedsommelige. Vi pleier å kalle det argumentet om det halve øyet, eller argumentet om den halve vinge.

Som naturfilosofen og presten William Paley i sin tid påpekte, er øyet en komplisert struktur. Et av kreasjonistenes omkved har derfor alltid vært: Hvilken nytte har et halvt øye? Et dyr har enten syn, eller så har det ikke syn - vi kan ikke tenke oss mellomformer.

Påstanden er altså at det ikke finnes ingen evolusjonære fordeler på veien mellom intet øye og et fullt utviklet øye, ingen fordeler som kunne øke innehaverens mulighet for å overleve. Dermed finnes det ingenting som driver utviklingen. Og hva er da alternativet, spør kreasjonistene. Jo, Gud og skapelse!

Dessverre for kreasjonistene er dette feil. Dessverre for vitenskapen, kan man påvise dette om og om igjen - uten at noen synes å bry seg.

Forskjellen på litt syn og intet syn

La meg likevel gjøre enda et forsøk. Litt syn, evnen til å oppfatte forskjellen på lys og mørke, er mye, mye mer enn intet syn i det hele tatt. Et lite dyr som er avhengig av å unnslippe et rovdyr, har - om det så bare skimter en svak skimring av lys og skygge - en uendelig fordel framfor de av sine brødre og søstere som ikke ser noe. Og de små krypene som ser enda bitte litte grann bedre, har en enda større fordel. Det finnes i det hele tatt mengder av mellomstasjoner mellom intet og fullt utviklet syn.

Likeledes: den skapning som kan bruke sine fjærkledde bein til å glidefly vekk fra aggressive rovdyr, kan klare seg bedre enn de som må nøye seg med å klatre enda lenger ut på grenen.

Samme argumentasjon kan føres for andre kompliserte strukturer, også Behes bakterieflagell. Noe en rekke biologer har påpekt, uten at kreasjonistene synes å la seg merke med det.

Intelligente designere og alle de andre avartene av den såkalte kreasjonistiske vitenskap har selvsagt mengder av andre argumenter å slå i bordet med. Noen av dem er velkjente.

Det manglende mellomledd

Det manglende mellomledd. Det lukter regnskog og tropehjelm. Jakten på det manglende mellomledd har fått vitenskapelig mytestatus hos folk som ikke bedriver vitenskap. Forskerne har lagt bort begrepet for lengst, skapene er fulle av “manglende mellomledd”.

Det begynte med Darwin selv, som nok innså at det fossile materialet som eksisterte på hans tid var i snaueste laget til å underbygge hans hypotese. Men det er snart 150 år siden. Selvsagt finnes det fremdeles store hull i de fossile rekker, men hva annet kan vi vente.

Hvor sannsynlig er det at alle arter som har eksistert er blitt fossilert, og videre: hvor sannsynlig er det at vi har funnet alle de fossiler som eksisterer? Svaret er i begge tilfelle “svært lite”.

Men dette er ikke poenget: Det finnes nemlig mange “missing links”. Den opprinnelige missing link var en manglende overgang mellom aper og mennesker. I løpet av det 20. århundre dukket det opp MANGE slike overgangsformer, selv om menneskets stamtre sannsynligvis fremdeles ikke er komplett.

Men kreasjonistenes argument går utover menneskets stamtre. Det finnes ikke overgangformer mellom noen dyr eller planter, hevder de. Før du går i gang med fossilene, kan du jo påpeke hvor vanlig det er med hybridisering i naturen - ulike arter som får avkom - formeringsdyktig avkom til og med, hvilket må tolkes dithen at disse artene har skilt lag for ikke lenge siden (evolusjonshistorisk sett).

Deretter kan du ta for deg fossilene: Det finnes et nesten komplett stamtre for elefanten. Forskerne kan trinn for trinn følge elefantens utvikling fra den fjerne forfar til dagens utgave, med allverdens avgreninger og “blindveier”.

Et annet eksempel er norsk; W.C. Brøgger, Norges store geolog, fant i sin tid sent på 1800-tallet nydelige lagrekker med fossile trilobitter i Krekling og på Vestfossen. Her kunne han følge trilobittenes utvikling, sa han selv, fra art til art og fra slekt til slekt.

Merkelige metaforer

Vi nevnte metaforen med musefella. Den er bare en av en rekke lignelser som er designet for å få oss til å innse hvor usannsynlig evolusjonen er. Problemet med dem alle er at de bare er metaforer, nokså dårlig metaforer til og med (men akkurat DET kan jo være tiltenkt).

To av de vanligste går som følger: Hvor sannsynlig er evolusjon? Er det ikke omtrent som å forestille seg en tornado som raser gjennom en søppelfylling - og skaper en fullt ferdig jumbojet? Eller: Er det ikke omtrent som å forestille seg at vi setter en ape foran en skrivemaskin - og ut kommer Shakespeares samlede verker?

Alle forstår at sjansen er lik null.

Men det er da heller ingen som hevder at evolusjon foregår på denne måten. Tilfeldigheter spiller en viss rolle (så langt har kreasjonistene rett): Det er mer eller mindre tilfeldig hvem jeg velger å få barn med, og det er mer eller mindre tilfeldig hvilke av mine gener som uttrykkes i mitt avkom (og skulle vi havne i en genetisk flaskehals - med svært få gjenlevende individer, som så bygger opp en populasjon igjen, som for eksempel på en øde øy eller etter en atomkrig, er det mer eller mindre tilfeldig hvilke av moderpopulasjonens gener som nå får overhånda).

Men: Hvor ble det av det naturlige utvalg (og alle de andre mekanismene evolusjonsteorien kalkulerer med)? La oss forestille oss apen ved skrivemaskinen:

For at bildet skal være i nærheten av riktig, må vi forestille oss milliarder av aper i milliarder på milliarder av år. I tillegg må vi ha en mekanisme - “det naturlige utvalg” - som hele tiden selekterer brukbare ord og vendinger - et “og” her og et “er” der - tar vare på dem og putter resten av manus i papirkurven.

Den største feilen gjør vi likevel, når vi forventer Shakespeares samlede verker (eller “en roman” som andre sier) - hvorfor ikke en bok på et annet språk, et språk vi ikke kjenner, men som likevel fungerer som språk? Dette er nemlig den riktige analogien. Hadde et annet molekyl enn DNAs fjerne forfar formert seg raskest, ville livet på jorda vært bygd over en helt annen kjemi enn i dag. Altså: Sett fra et ståsted tre - fire milliarder år tilbake i tiden, er det like absurd å forvente at du - leseren - skal dukke opp, som det er å forvente en bok av Shakespeare fra en ape.

Men, som vi har sett, kravet er urimelig: En nærmest hvilkensomhelst annen sammensetning av bokstaver ville gjøre samme nytte.

“Ikke engang Darwin trodde på evolusjon”

Jeg har allerede nevnt dette med redelighet, men likevel: direkte feilsitat og sitat ut av sammenheng ER temmelig grovt. Direkte løgn enda grovere. Den kreasjonistiske litteratur flommer over av slike.

En av de mest velkjente historiene er den om Darwins omvendelse på dødsleiet. Før vi går inn på detaljene bør vi merke oss at dersom det hadde vært slik at Darwin i det han skulle dø vendte tilbake til kristendommen, ville det ikke hatt noe å si verken for hans teori eller all den evolusjonslære som er blitt utviklet siden den gang.

Historien går i korthet ut på at en Lady Hope oppsøkte Darwin noen uker før han døde. “It was on one of those glorious autumn afternoons” fortalte hun mange år senere (og hadde tydeligvis glemt at Darwin døde om våren - den 19. april 1882).

Han lå der med sin bibel og “His noble forehead and fine features seem to be lit up with pleasure when I entered the room”. Han var omvendt, og utbrøt: “I was a young man with unformed ideas. I threw out queries, suggestions ? and to my astonishment the ideas took like wildfire. People made a religion of them.”

Rent bortsett fra at det er pussig å høre en mann omtale seg selv i en alder av 50 år som “a young man with unformed ideas” - Darwin utga “Artenes opprinnelse” i 1859, nesten 30 års grubling etter ferden med Beagle - faller Lady Hopes historie (blant annet) på det faktum at ingen andre enn ladyen selv synes å huske at hun noensinne satte sine føtter i Darwins hjem.

Vitenskapelig debatt er naturlig

Et annet velkjent kreasjonisttriks er å påpeke at evolusjonistene krangler seg imellom. En yndet debatt er Gould/Eldredge-kontroversen. Stephen Jay Gould og Niles Eldredge la tidlig på 1970-tallet fram hypotesen om “the punctuated equilibrium” - for øvrig et håpløst navn på tesen om at evolusjonen av og til skjer sprangvis.

Tanken er ikke urimelig, selv om den har møtt mye motstand (et poeng vi lar ligge her). Uenigheten mellom Gould/Eldredge og andre evolusjonsbiologer er imidlertid blitt fremstilt av kreasjonistene som om evolusjonsteorien er i krise.

Det er den slett ikke: Både Gould og hans motstandere befinner seg trygt innenfor evolusjonsteoriens rammer (noe de er de første til å påpeke - Gould var for øvrig blant nøkkelvitnene i 1986, da kreasjonistene led nederlag i en rettssak i Arkansas i 1982). Debatten om sprangvis evolusjon er en faglig debatt, slik vi finner dem i alle vitenskaper.

Bare en teori

Slik sett, profiterer kreasjonismen på at folk flest ikke kjenner vitenskapelig praksis. Dette er aller mest synlig i argumentet “Det er bare en teori”. Og det er jo helt riktig - evolusjonsteorien ER bare en teori!

Men, vel å merke, en vitenskapelig teori. Og som kreasjonistene vet, men unnlater å fortelle deg: en teori er vitenskapens sterkeste byggverk. For mer flyktige ideer bruker man ord som idé, tanke eller til nød hypotese.

Det ligger i vitenskapens metode at det i prinsippet skal være mulig å forandre all kunnskap. Faktisk er dette en av vitenskapens største styrker. Dagens vitenskap, for eksempel om evolusjon, er foreløpig siste vers i en uendelig historie som startet lenge før Charles Darwin.

Dagens evolusjonsteori er vår, etter beste evne, beste forklaring på livets mysterium. Men er det en ting vi kan være helt sikre på, så er det at siste ord ennå ikke er sagt.

Det vil komme stadig nye opplysninger, stadig nye tolkninger, mye av det vi i dag tror vi vet, vil vi komme til å måtte forkaste.

Falsk dikotomi

Men dette betyr ikke at dersom evolusjonsteorien faller, er det kreasjonismen som står, slik kreasjonistene synes å mene. Dette er en falsk dikotomi: Hvis evolusjonsteorien faller (noe undertegnede finner usannsynlig, men la gå?), vil den erstattes av en bedre teori - ikke av Bibelen.

Evolusjonsteorien står i dag imidlertid like støtt som tyngdekraften, eller termodynamikkens andre lov. Når forskerne ofte krangler så fillene fyker, er det ikke en diskusjon OM livet utvikler seg, men snarere minutiøse detaljer om hvordan livet utvikler seg. Kreasjonistenes ståsted er på sin side ikke i nærheten av å komme på den vitenskapelige dagsorden.