Det finnes flere trekk som kan få oss til å se insektkolonier som «superorganismer».
Det finnes flere trekk som kan få oss til å se insektkolonier som «superorganismer».

Individ, samfunn eller super­organisme?

KOMMENTAR: Det er ikke så lett å holde orden, skriver Erik Tunstad.

Individet er og blir mystisk.

Det er for eksempel bemerkelsesverdig hvordan en organisme er bygget opp lagvis – som en Matrjosjka, en russisk dukke. Går du fra en figur til den neste, kommer du til et nytt individ på et nytt nivå. Utenpå dette kan det finnes andre nivåer.

Vår eukaryote celle er for eksempel et samarbeid mellom en proto-eukaryot og en bakterie, som i dag, og nesten 3 milliarder år senere er blitt en fast del av den store cellen. Vi kaller nå bakterien for et mitokondrium – cellens energiverk. De to er blitt én.

Dette energiverket bidro til at den encellede organismen kunne vokse seg større, bli flercellet. Vi fikk altså enda en ny type individ, bestående av milliarder av tidligere individuelle celler.

Det ene sluker det andre – og utover går vi.

Super-maur

I introduksjonen til boka «The Superorganism» oppfordrer forfatterne Bert Hölldobler og Edward O. Wilson leseren til å forestille seg at hun betrakter en koloni afrikanske hærmaur på avstand. Derfra ser kolonien av kanskje 20 millioner individer ut som et vesen som langsomt glir gjennom landskapet. Nesten som en gigantisk amøbe. Den deler seg opp, føyer seg sammen igjen, sender ut følere på jakt etter mat, og finner den det, følger resten av «kroppen» etter.

Det leseren ville sett, skriver Hölldobler og Wilson, var superorganismen hærmaur. Som dog, med en fart på 20 meter per time ikke er riktig så skrekkinngytende som Hollywood har hatt en tendens til å fremstille dem.

Og hvis 20 millioner hærmaur virket voldsomt – tenk argentinamaur (Linepithema humile) – det største «superindividet» av denne arten befinner seg i Nord-Amerika, Europa, Asia, Australia og på Stillehavsøyer – samtidig.

Og hvordan kan jeg påstå det? Jo, de fleste maurarter dreper inntrengere, selv fremmede individer av sin egen art. Tar du derimot en argentinamaur fra, la oss si Australia og flytter den til Europa – glir den rett inn i gjengen. De milliardene av individer som er spredt over kloden er altså deler av én gigantisk super-koloni.

Ofrer livet for samfunnet

Det finnes flere trekk som kan få oss til å se insektkolonier som «superorganismer».

Individene ofrer for eksempel livet for samfunnet, tilsynelatende uten hensyn til eget ve og vel. Biens brodd har mothaker, rives ut av bakkroppen når den stikker. Den dør. Det finnes maurarter der arbeiderne begår selvmord hvis tuen angripes. De eksploderer, og dynker fienden i etsende væsker.

Vi ser noe liknende i vår egen kropp. En celle dør, dersom den får beskjed om det.

Kroppen er utstyrt med et immunforsvar, hvite blodlegemer som patruljerer på jakt ikke bare etter inntrengere, men også syke celler – disse blir instruert om å dø.

Maurtuen har også et slags immunforsvar. Noen maur sørger for å drepe sykelige larver og egg, og hvis voksne maur av slekten Temnothorax blir syke, isolerer de seg fra resten av kolonien, og går et stille sted for å dø.

Arbeiderne avstår også fra å formere seg, for det tar dronningen seg av.

Dette er noe vi kjenner igjen fra vår egen kropp.

Vanlige, somatiske celler – de som bygger og vedlikeholder oss, får aldri formert seg, i hvert fall ikke seksuelt. Det får derimot kjønnscellene, viss oppgave er å føre slekten videre på vegne av alle de andre.

Vi kan trekke sammenlikningen enda lenger. Selv om alle cellene i kroppen vår er utstyrt med det samme arvestoffet, uttrykker de det forskjellig, alt etter hvilke oppgaver de skal utføre. Hudceller, muskelceller og hjerneceller både ser ut og oppfører seg ulikt.

Arbeidsdeling

Det samme gjelder maur. Individene har ulike oppgaver med matchende utseende. Noen er små, og er barnepassere, andre er mer robuste arbeidere og noen er soldater, kraftige og med voldsomme kjever.

For å dra det enda et lite stykke ut: Våre kropper har termoregulering – vi svetter når vi er for varme, og skjelver når vi er for kalde, og holder dermed kroppstemperaturen sånn nogenlunde rundt 37 grader.

Honningbiene har en liknende innretning. På varme dager henter arbeidere vann som sprayes utover egg og larver, som blir nedkjølt når vannet fordamper. Omtrent som oss når vi svetter.

Om vinteren har biene mer behov for å varme opp. Noen av dem vibrerer med vingene, slik at varmen fra musklene sprer seg. For å skru opp varmen enda et hakk, kan andre arbeide fylle på med honning til «vibratorbiene», som trenger masse energi for å holde det gående.

I hvilken grad det er fornuftig å bruke ordet «super-organisme» om alt dette, kan vi diskutere – men det er i det minste slående at maurtuer og andre insektkolonier utviser en adferd som får oss til å tenke på intelligens. De handler rasjonelt.

Det kan selvfølgelig være mangler i språket eller vår forestillingsevne som får oss til å tenke i de baner … Men det kan også være at tuen er et individ, på en måte vi ikke helt forstår.

Slik lurer slimsoppen deg

Det er ikke bare hymenoptere som kan forvirre oss.

Slimsoppen lurer deg. For det første er den ikke en sopp.

For det andre gjør den ting vi ellers sjelden ser i naturen. Den likner litt på en flom av hærmaur: Slimsoppen kan ses som en sekk full av milliarder små amøber. De er riktignok uten cellemembran, og cellekjernene flyter rundt inne i en stor – ja, jeg foreslo sekk.

Resultatet blir en giga-amøbe som langsomt kryper gjennom skogen. Den kan bli opptil et par meter i diameter, og hadde det ikke vært for en toppfart på under to meter i døgnet, kunne den lett vært noe fra Hollywood, den også.

I skrekkfilmen «The Blob» fra 1958, med Steve McQueen i sin første hovedrolle, havnet den amøbeliknende Blobben fra det ytre rom her på jorda (i USA, selvsagt), og åt alt som kom i dets vei.

Omtrent slik man i sine mareritt kan forestille seg slimsoppen.

Mange, mange kjønn

Blobben visker enda en gang ut det skillet mellom individ og, om ikke samfunn, så «noe annet» og større. Under visse omstendigheter, for eksempel når den leter etter mat, deler den seg opp i sine enkelte bestanddeler. Enkeltamøber krabber ut, og begir seg ut på leting.

Nå kan de leve som individer, dele seg i to, og i fire igjen – og gå hver sin vei, før de plutselig skifter tilbake til sosial modus, følger et kjemisk spor tilbake til den nå kraftig reduserte «moder-blobben». Som deretter vokser seg store og sterke igjen.

Nesten som hærmaur, altså.

Sammenliknet med dette, fremstår slimsoppens evne til å tørke inn og deretter spre seg som sporer, som det kanskje minst outrerte.

Det samme gjelder muligens de mange kjønnene? Slimsoppene kan ha flere titalls «paringstyper», hvilket med ettertanke faktisk ikke er oppsiktsvekkende.

Kløysoppen er sjelden i Norge og finnes bare rundt Oslofjorden og i Sogn og Fjordane. De sies å ha 23.000 «kjønn».

Individ, samfunn og superorganisme altså. Det er ikke så lett å holde orden.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Powered by Labrador CMS